Den tredje posisjon

Den tredje posisjon er en strømning innen den europeiske nasjonalismen som understreker sin motstand mot såvel kommunisme og kapitalisme. Navnet "Tredje posisjon" stammer fra en meningsretning som presenterer seg selv som bortenfor "kapitalisme og kommunisme" og er "verken høyre eller venstre".

Historisk bakgrunn

Den tredje posisjon ble opprinnelig utviklet at Roberto Fiore i et forsøk på å revitalisere den italienske nyfascistiske bevegelsen, hvor han var involvert, gjennom å tilføre en sterk åndelig dimensjon i ideologien. I dette hentet han inspirasjon fra Julius Evolas ruralisme og forsøkte å kombinere denne med en ambisjon om en kulturell-åndelig revolusjon og skapelsen av et "omul nou" (nytt menneske) ifølge Corneliu Zelea Codreanus prinsipper. Han tok også til seg deler av den samtidige høyreradikalismens standpunkter, særlig Alain de Benoists etnopluralisme. I 1979 slo Fiore seg sammen med flere andre personer og etablerte Terza Posizione-bevegelsen med hensikt å markedsføre den nye ideologien.

Fiores ufrivillige eksil på 1980-tallet, som følge av en heksejakt mot italienske nasjonalister etter Bolognamassakren, ledet til at tredje posisjonismen ble eksportert til Storbritannia der den rekrutterte et antall unge nasjonalrevolusjonære - deriblant Patrick Harrington, Derek Holland og Nick Griffin - som senere ble kjente som Official National Front. Som et ledd i utviklingen av tredje posisjonens ideologi manet de til frembringingen av politiske soldater, som hengav seg til nasjonalismen samt bidrog til å klargjøre tredje posisjonismens økonomiske standpunkter gjennom å hente ideer fra distributister fra tidlig 1900-tallet, laug-sosialister og andre radikale patrioter. Selv om den britiske tredje posisjonismen ikke var like åpent katolsk som den italienske, fortsatte katolisismens sosiale standpunkter å være et viktig innslag i ideologien.