Adolf Hitler

Fra Metapedia
Hopp til: navigasjon, søk
Adolf Hitler

Adolf Hitler, filosof, kunstner, politiker og forfatter, (født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike, død 30. april 1945 i Berlin i Tyskland) Kjent som blant annet leder av Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti og kansler av det tyske riket i årene 1933 til 1945. Forfatteren av Mein Kampf, en av verdens mest solgte bøker.

Han kom til makten etter den økonomiske krisen som oppstod i Tyskland i etterkant av første verdenskrig og den store depresjonen etter børskrakket i 1929. Hitler brukte sin karismatiske veltalenhet for å advare om farene han mente den tyske nasjonen var under: internasjonale jødedommen og kommunisme. Etter å ha kommet til makten i 1933 etablerte han det nasjonalsosialistiske riket «det tredje riket» i Tyskland. Han forbød opposisjonspartier, han restrukturerte økonomien og satte igang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi. I Hitlers taler snakket han mye om et sterkt fellesskap og at man skal ta vare på hverandre om man er rik eller fattig, Et Folk, Et Rike, En Fører.

Livshistorie

Barndom

Adolf Hitler ble født 20. april 1889 i Gasthaus zum Pommern, et lite vertshus i den lille byen Braunau, hvor den danner grensen mellom Østerrike og Bayern, Tyskland. Faren Alois Hitler hadde jobbet seg opp fra familiens landlige bakgrunn, først skomaker, deretter ved å bli en toller. Moren Klara Hitler fikk seks barn, men bare to av dem, Paula og Adolf, overlevde barndommen. Paula var den eneste av Adolf søsken som ville nå voksen alder. Alois Hitler hadde i tillegg en uekte sønn (Alois junior) og datter (Angela) fra sitt annet ekteskap. Alois Hitler, ønsket Adolf en skrivebords karriere, men Adolf Hitler ønsket heller å utvikle sitt talent for maling. Dette førte til en konflikt mellom Adolf og hans far.

Faren Alois døde da Adolf Hitler var bare 13 år gammel, 3. januar 1903. I en alder av 17 fikk Adolf Hitler muligheten, gjennom innsending av noen kreasjoner å søke seg inn på avdelingen for malere ved Wiens kunstakademi. Etter å ha vurdert disse kreasjoner anbefalte rektoren Adolf Hitler å søke seg til akademiets arkitektskole. Dette kombinert med moren som led av brystkreft og senere døde av sykdommen 21 desember 1907, som var et hardt slag for den unge Hitler, etter at han var blitt avvist fra Wiens kunstakademi i 1907 og 1908, gjorde han ingen flere forsøk på å skaffe seg utdannelse, verken akademisk, kunstnerisk eller praktisk yrkesrettet.

Wien og München

I Wien, levde Hitler gjennom en svært vanskelig tid. Etter at Hitler for annen gang var blitt avvist av kunstakademiet i Wien, begynte pengene etter hvert å ta slutt. I 1909 havnet han på et asyl for bostedsløse, og tidlig i 1910 på et hjem for fattige menn. Hans inntekter som maler av Wiens severdigheter var svært beskjedne. I Wien lærte Hitler hva det betydde å være i nød. Han lærte også å observere menneskets natur gjennom alle dens mangfoldige uttrykk, observerte han samfunnet.

Etter at han hadde fått utbetalt farsarven i mai 1913, flyttet han fra Wien til München. I Mein Kampf skrev han senere hvordan han hadde lengtet etter å bo i «en tysk by». Her ble hans interesse for arkitektur styrket, en interesse som først var blitt vekket i Wien. Dette ble et kunst og arkitektursyn som skulle preget ham resten av livet. Ved å reise til München unngikk han også å bli innkalt til østerriksk militærtjeneste. Dette viser at han hadde utviklet et tysknasjonalt sinnelag som vanskelig ville la seg realisere i den flernasjonsstaten som Østerrike-Ungarn var, og fraflyttingen fra Wien var således det første tydelige tegn på en politisk betinget beslutning fra Hitlers side. At Hitler ikke var noen prinsipiell motstander av militærtjeneste viste seg i 1914: Ved utbruddet av første verdenskrig meldte han seg frivillig.

Første verdenskrig

Hitler tilbragte hele den første verdenskrig som meldingsløper ved Vestfronten. Han trådte inn i hæren som frivillig den 16. august 1914, og ble utmerket med Jernkorset av annen klasse i desember. Han ble såret i benet i oktober 1916 i Nord-Frankrike, og ble ikke sendt tilbake til frontlinjen før i begynnelsen av mars 1917. I 1918 fikk han Jernkorset av første klasse. Den 15. oktober 1918, kort tid før krigsslutt, ble Hitler midlertidige blind etter et gassangrep ved fronten, han ble innlagt på sykehus i Pasewalk. Mens han var innlagt, lærte Hitler om Tysklands nederlag, da han mottok denne nyheten ble han sjokkert av Tysklands kapitulation i november 1918. Hans bitterhet begynte å forme hans ideologi. Han trodde Dolchstoßlegende (stukket i ryggen myten), at den tyske hæren, "ubeseiret i feltet", hadde blitt "stukket i ryggen" av hjemmefronten av sivile ledere og marxister, senere kalt «novemberforbryterne».

Versailles-traktaten fastsetter at Tyskland må avstå flere av sine territorier og demilitarisere Rheinland. Konvensjonen pålagde økonomiske sanksjoner og tunge reparasjoner på landet. Mange tyskere så trakten som en urettferdig ydmykelse - de protesterte spesielt mot artikkel 231, som de tolket at det var Tyskland som var ansvarlig for krigen. Versailles-traktaten og de økonomiske, sosiale og politiske forholdene i Tyskland etter krigen var svært dårlige.

Tidlig politisk karriere

Adolf Hitler i 1921.

Etter første verdenskrig, returnerte Hitler tilbake til München. Uten formell utdanning eller karrieremuligheter ble han igjen i hæren. I juli 1919 ble han utnevnt til etterretningsagent. Hitler fikk i oppdrag å undersøke det politiske partiet tyske arbeiderspartiet (DAP). Første gang Hitler besøkte deres møter var den 12. september 1919. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Han må også selv ha lagt merke til at han var i stand til å fjetre sine tilhørere og vekke til live deres følelser. Allerede samme kveld forsøkte Anton Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den 19. oktober. Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille partiet DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle DAPs 25-punktsprogram, og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti» (NSDAP).

Da han ble dimittert fra hæren den 31. mars 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. I februar 1921, talte han til en folkemengde på over 6000. Hitler ble snart beryktet for sine taler mot Versailles-traktaten, rivaliserende politikere, og spesielt mot marxister og jøder. I juni 1921 mens Hitler og Eckart var på en pengeinnsamling tur til Berlin, et mytteri brøt ut i NSDAP i München. Medlemmer av styrets utvalg ønsket å fusjonere med det konkurrerende tyske sosialistiske partiet (DSP). Hitler kom tilbake til München sint den 11. juli og leverte sin oppsigelse. Komiteens medlemmer innså at oppsigelsen av deres ledende offentlige figur og veltalende taler ville bety slutten på partiet. Hitler annonserte at han ville bli i partiet på en betingelse at han ville erstatte Anton Drexler som partiformann, og at partiet hovedkvarter ville forbli i München. Utvalget ble enige om, og han sluttet seg til partiet igjen den 26. juli som medlem 3680. Hitler fortsatte å møte noe motstand i NSDAP: Motstanderene av Hitler i ledelsen hadde Hermann Esser utvist fra partiet, og de skrev ut 3000 eksemplarer av en brosjyre som angrep Hitler som forræder av partiet. I de følgende dagene snakket Hitler til flere pakkede hus og forsvarte seg selv og Esser, til tordnende applaus. Hans strategi viste seg vellykket, og på en spesiell partikongress 29. juli ble han gitt fullmakt som partisjef, han erstattet Drexler. Hitler var nå en politisk lokalkjendis.

Kuppforsøk og fengselsstraff

Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, ble Bayern regjert av den nasjonalistisk og monarkistiske generalstatskommissar Gustav Ritter von Kahr, som ikke la skjul på sin avvisning av demokratiet og den «røde» riksregjeringen i Berlin. Hitler og den tidligere generalkvartermesteren for Hærens Overkommando (Oberste Heeresleitung, OHL) Erich Ludendorff, som var begynt å sympatisere med NSDAP, betraktet derfor Kahr som en alliert i deres plan om å styrte regjeringen i Berlin.

Den 8. november 1923 stormet Hitler og SA et offentlig møte på 3.000 mennesker organisert av Kahr i Bürgerbräukeller, en ølhall i München. Hitler avbryter Kahrs tale og kunngjør at den nasjonale revolusjonen hadde begynt og erklært dannelsen av en ny regjering med Ludendorff. Etter å ha trukket seg tilbake til et bakrom, krevet Hitler, med håndvåpen, støttet fra Kahr, Seisser og Lossow. Hitlers styrker oppnådde i første omgang å okkupere det lokale Reichswehr og politiets hovedkvarter, men Kahr og hans følgere trakk raskt sin støtte tilbake. Neste dag marsjerte Hitler og hans etterfølgere fra ølhallen til det bayerske krigsdepartementet for å fjerne den bayerske regjeringen, det ble skutt mot de marsjerendes første rekker, men Hitlers faste ledsager og vakt, Ulrich Graf, kastet seg foran og ble hardt såret av kuler som sannsynligvis ellers ville ha rammet Hitler. Seksten NSDAP-medlemmer og fire politibetjente ble drept i det mislykkede kuppet. Ludendorff ble arrestert allerede den 9. november, Hitler noen få dager etter i hjemmet til Ernst Hanfstaengl.

Hans rettssak i München begynte i februar 1924, og Alfred Rosenberg ble midlertidig leder av NSDAP. Den 1. april ble Hitler dømt til fem års fengsel ved Landsberg fengsel. Der fikk han vennlig behandling fra vaktene, og han fikk post fra supportere og regelmessige besøk av partikamerater. Mens han satt i Landsberg fengsel hadde Hitler hjelp av sin sekretær Rudolf Hess skrevet første del av sin bok Mein Kampf. Her fremla han sine politiske mål, og beskrev den nasjonalsosialistiske ideologi. Benådet av den bayerske Høyesterett, ble han løslatt fra fengsel 20. desember 1924 mot statsadvokatens innsigelser. Hitler var litt over ett år i fengsel. Mein Kampf ble publisert i to volumer i 1925 og 1926, den solgte 228 000 eksemplarer mellom 1925 og 1932.

Ny giv og gjennombrudd for Hitler og hans parti

Adolf Hitler Weimar, 1930.

Etter Hitlers løslatelse fra fengsel, var NSDAP og dets tilknyttede organisasjoner utestengt i Bayern. I et møte med statsminister i Bayern Heinrich Held 4. januar 1925 ble Hitler enig om å respektere myndighetene og lovet at han ville søke politisk makt bare gjennom den demokratiske prosessen. Møtet banet vei for forbudet mot NSDAP til å bli løftet den 16. februar. Hitler fikk ikke love å tale offentlig av de bayerske myndighetene, et forbud som varte til 1927. For å fremme sine politiske ambisjoner til tross for forbudet, utnevnte Hitler Gregor Strasser, Otto Strasser og Joseph Goebbels å organisere og dyrke NSDAP i Nord-Tyskland. En suveren organisator, Gregor Strasser styrte et mer selvstendig politisk kurs, med vekt på de sosialistiske elementene i partiets program.

Aksjemarkedet i USA krasjet den 24. oktober 1929. Som gikk hardt ut for Tyskland: millioner ble kastet ut av arbeid og flere store banker kollapset. Hitler og NSDAP fikk mere og mere støtte under denne tiden. De lovet å heve Versailles-traktaten, styrke økonomien, og skape arbeidsplasser. Finanskrisen førte til at regjeringen, en koalisjon av de demokratiske partiene (Weimarkoalisjonen), brøt endelig sammen den 27. mars 1930. Ved nyvalgene til Riksdagen den 14. september 1930 økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 til 18,3 prosent. Før hadde NSDAP bare tolv representanter, nå kunne de stille med 107 representanter i Riksdagen. De statsbærende demokratiske partier i det politiske sentrum hadde ikke lenger noe flertall, og Hitler var nå definitivt etablert som en maktfaktor i den tyske politikk.

Veien til kanslerembedet

Fra 1913, da han hadde forlatt Østerrike uten å ha obligatoriske avreisemelding overfor politiet og reist til München (og mer 1925 da han etter eget ønske var blitt løst fra det østerrikske statsborgerskap), hadde Hitler vært statsløs i nesten 7 år. Dette rettet seg i februar 1932. Da han ble ansatt som regjeringsråd ved Braunschweigs embede, ble det mulig for ham å få tysk statsborgerskap. Hitler drev mot Hindenburg i 1932 presidentvalget. Den 27. januar 1932 talte Hitler til Industri Klubben i Düsseldorf han vant mye støtte fra mange av Tysklands mest kraftfulle industriere. Hindenburg hadde støtte fra ulike nasjonalistiske, monarkistiske, katolske og republikanske partier, og noen sosialdemokrater. Hitlers kampanjen brukte slagordet "Hitler über Deutschland" ("Hitler over hele Tyskland"), en referanse til hans politiske ambisjoner og hans valgkamp ved å fly. Han var en av de første politikerne som brukte flyreiser til politiske formål, og utnyttet det effektivt. Hitler kom på andreplass i begge runder av valget, fikk mer enn 35 prosent av stemmene i det endelige valget. Selv om han tapte mot Hindenburg, ble Hitler etablert som en sterk styrke i den tyske politikken. Etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved valgene i november 1932, utnevnte president Paul von Hindenburg ham til rikskansler den 30. januar 1933.

Tredje riket

Riksdagsbrannen

Ved nitiden den 27. februar 1933 fikk Berlins brannvesen en alarm om at riksdagsbygningen sto i brann. Riksdagsbygningen hadde blitt vesentlig ødelagt, og det var snart klart at brannen hadde blitt påtent. Politiet startet en jakt som førte til at den nederlandske kommunisten Marinus van der Lubbe ble arrestert. Etter riksdagsbrannen klarte Hitler å få Hindenburg til å benytte seg av en nødbestemmelse i Weimarforfatningens art. 48 som opphevde en rekke juridiske grunnrettigheter og gav Hitler et nytt mektig redskap i hånden. Aktiviteter i Det tyske kommunistpartiet (KPD) ble undertrykt, og KPD-medlemmer ble arrestert. I juli 1933 ble Marinus van der Lubbe og fire andre kommunister tiltalt, og i september ble rettssaken holdt i Høyesterett i Leipzig. En av de tiltalte var Ernst Torgler, leder av det tyske kommunistpartiet (KPD) og riksdagsmedlem. Rettssaken endte med at Marinus van der Lubbe ble funnet skyldig og dømt til døden. De fire øvrige kommunistene ble frifunnet. Riksdagsbrannen er den brannen som herjet Riksdagsbygningen i Berlin i Tyskland natten mellom 27. og 28. februar 1933.

Führer

Adolf Hitler, Fra 1933-35 tillot Hitler folk til å komme på besøk og se ham på Berghof.

Hitler ble enig med den tidligere rikskansler Franz von Papen om at nasjonalsosialistene og de tysk-nasjonale skulle inngå et regjeringssamarbeid. 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler. Nasjonalsosialistene hadde utenom Hitler bare to representanter i regjeringen, Hermann Göring og Wilhelm Frick. Flertallet av medlemmene var tysk-nasjonale og partiløse konservative.

I løpet av sine første måneder ved makten gjennomførte Hitler det som for ettertiden er kjent som Machtergreifung («maktovertakelsen»). Han gjorde Tyskland til en ettpartistat. Både administrasjonen og rettsvesenet kom under nasjonalsosialismen.

Etter å ha oppnådd full kontroll over den lovgivende og utøvende regjeringen, begynte Hitler og hans allierte å undertrykke den gjenværende motstanden. det Sosialdemokratiske partiet ble forbudt og dets eiendeler ble beslaglagt. Mens mange fagforenings delegater var i Berlin for 1.mai aktiviteter, ble fagforeningskontorer rundt om i landet kontrollert. 2. mai 1933 ble alle fagforeninger tvunget til å oppløse seg. Den tyske arbeidsfronten ble dannet som en paraplyorganisasjon for å representere alle arbeidere, administratorer og bedriftseiere, og dermed reflektere begrepet nasjonal sosialisme i en ånd av Hitlers Volksgemeinschaft ("folkefellesskap"). Ved utgangen av juni hadde de andre partiene blitt oppløst. Dette inkluderte NSDAPs koalisjonspartner, DNVP. Med SA hjelp, tvang Hitler DNVP sin leder, Hugenberg, til å trekke seg i 29. juni. 14. juli 1933 ble NSDAP erklært det eneste lovlige politiske partiet i Tyskland.

Kravene til SA for mer politisk og militært makt forårsaket angst blant militære, industrielle og politiske ledere. Som svar, Hitler skiftet hele SA lederskap i de lange knivers natt, som fant sted fra 30. juni til 2. juli 1934. Hitler målrettet Ernst Röhm og andre SA ledere, sammen med en rekke andre politiske motstandere (som Gregor Strasser og tidligere kansler Kurt von Schleicher), som ble arrestert og skutt. Noen ble sjokkert over drapene, mens andre mente Hitler gjorde det som måtte til for å holde orden.

Den 2. august 1934 døde Paul von Hindenburg, 86 år gammel. Etter 1,5 år med nasjonalsosialistene ved makten hadde forholdet forbedret seg mellom Adolf Hitler og Paul von Hindenburg, som opprinnelig motvillig gav Hitler, den gamle konkurrenten om presidentskapet ved presidentvalget i 1932, rikskanslerposten. Hindenburg, som var patriot, hadde sett hvordan den nye rikskansleren effektivt bekjempet arbeidsløsheten og fikk tyskerne til å arbeide sammen mot samme mål, hvilket Hitler etterlyste i sin første tale som rikskansler.

I sitt testamente oppnevner Hindenburg Hitler som sin etterfølger. Denne siste vilje fra Hindenburg ble bekreftet den 18. august av sønnen hans Oskar von Hindenburg i tysk radio. I testamentet skriver Hindenburg blant annet følgende om Hitler:

"Min kansler, Adolf Hitler, og hans bevegelse har tatt et avgjørende steg mot det store målet å forene det tyske folket til en indre enhet som står over skiller mellom rang og klasse. Jeg vet at mye gjenstår å gjøre, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at bak den nasjonale gjenoppblomstringen og folkets samarbeid, det også finnes en mulighet for forsoning som omfatter hele det tyske fosterlandet."

Etter Hindenburgs død den 2. august ble det utlyst landesorg i Tyskland. Hitler taler ved Hindenburgs grav og avslutter: «Toter Feldherr, gehe nun ein in Walhall». Hitler tar som Hindenburgs etterfølger beslutningen om å forene rikspresidentens myndighet med rikskanslerens. Som statsoverhode og regjeringssjef får Hitler veldig stor makt over Tyskland. Men Hitler ville ikke ha denne makten uten å ha folkets tillit. Selv om Hitler knuste det parlamentariske systemet, der alle partier kjempet for sine egne interesser i stedet for folkets beste, var Hitler faktisk en varm tilhenger av folkeavstemninger i spørsmål om blant annet tillit til lederskapet. Derfor fikk folket blant annet stemme om fornyet tillit etter at Fullmaktsloven utløp i 1937, og derfor fikk østerrikerne også stemme om innlemmelsen i det stortyske riket, Anschluss, i 1938.

Samme dag som Hindenburg døde utstedte riksregjeringen en lov om at rikspresidentens oppgaver skulle forenes med rikskanslerens, og på samme dag forklarte også Hitler at han ikke ønsket tittelen rikspresident, men riksleder, og senere leder (Führer). Det var også denne dagen, 2. august, som Hitler selv tok initiativ til at denne beslutningen skulle godkjennes av folket gjennom en folkeavstemning den 19. august.

Tilliten til Hitler skulle vise seg å være massiv. På valgdagen stemte 38.362.720 tyskere for Hitler som Führer, hvilket tilsvarte hele 89,9 prosent av stemmene. Valgdeltagelsen var 95,7 prosent.

Folket sier «ja» til Anschluss

Anschluss: Østerrike blir gjenforent med Tyskland mars 1938.

Knapt en måned tidligere hadde den tyske hæren ankommet Østerrike for å beskytte landet mot en truende borgerkrig. Soldatene ble hilset som befriere hvor enn de kom, og den 14. mars gikk en stor parade gjennom hovedstaden Wien. Samtidig med den tyske innmarsjen ble det bestemt at en folkeavstemning skulle holdes. Folket skulle selv få bestemme om de ville innlemmes i det tyske riket eller å fortsette videre som en egen nasjon. Initiativtakeren til folkeavstemningen var Adolf Hitler selv, da han mente «at folket snart skulle gis muligheten til å avgjøre sin egen fremtid og skjebne med en folkeavstemning». Datoen ble satt til 10. april. Etter den tyske innmarsjen i Østerrike ble mengder av kommunistiske bråkmakere og andre samfunnsødeleggende elementer arrestert. Valget kunne likevel avholdes den 10. april. Spørsmålet på stemmeseddelen lød: Bekjenner du deg til vår leder Adolf Hitler og Østerrikes gjenforening med det tyske riket? Nærmere 4 500 000 østerrikere gav sin stemme den 10. april; 99,73% av dem stemte «ja» til å bli en del av det tyske riket. I noen deler av Østerrike var «ja»-stemmene færre; i byen Innervillgraten stemte omtrent bare 70% av innbyggerne for «ja» til Anschluss.

Det nasjonalsosialistiske tyskland

Årene 1933–1939 var med noen få unntak friksjonsfrie og oppbyggende, der tyskere under nasjonalsosialistisk ledelse viste at Tyskland kunne stå sterkt og selvstendig. For det første lyktes man med å i prinsippet utrydde arbeidsløsheten. I 1932, under Weimarrepublikken, var seks millioner arbeidsføre tyskere arbeidsløse. I 1937 hadde fem millioner av disse fått arbeide. Utallige sosiale reformer ble gjennomført i Tyskland. I tillegg til bedre lønner fikk arbeiderne også rettigheter ved en eventuell oppsigelse, mer ferie enn i andre europeiske land, bedre boligstandard, helsetjeneste og mye mer.

En stor del av arbeiderne jobbet med å bygge Autobahn. I 1938 ble Organisasjon Todt, ledet av Fritz Todt, grunnlagt. Denne gigantiske organisasjonen, som sysselsatte omkring 1,5 millioner arbeidere, innlemmet byggingen av Autobahn med andre oppdrag, som reparasjoner av krigsskadde broer, veier og jernbanestrekninger, samt oppbyggingen av Atlanterhavsvollen og Siegfriedlinjen.

Nuremberg Rally 1938.

Flere frivillige organisasjoner ble også grunnlagt. En av disse var Winterhilfswerk des Deutschen Volkes (Vinterhjelpen). Vinterhjelpen var en veldedighetsorganisasjon som samlet inn mat, penger og klær til trengende tyskere. Deres slagord lød: «Ingen skal behøve sulte eller fryse». I 1939 hadde organisasjonen en million frivillige medlemmer. Det året samlet man inn 419 millioner riksmark. Et av Vinterhjelpens mål var å «styrke det tyske folkets sosiale og nasjonale fellesskapsfølelse». Organisasjonens utbetalinger bekrefter også at jøder kunne både bo og jobbe i Tyskland, så lenge de ikke var fiendtlige mot staten eller folket. Sven Eriksson skriver i sin skrift Samhällets väl före egennytta, følgende: «1933/1934 ble 14 053 personer av ikke-tysk nasjonalitet hjulpet av Vinterhjelpsaksjonen, deriblant 8791 innfødte jøder og 2250 utenlandske jøder.»

I 1936 ble sommer-OL avholdt i Berlin, og den svenske oppdageren Sven Hedin holdt åpningstalen. OL ble en stor triumf for det nasjonalsosialistiske Tyskland. Tyskland vant også overlegent flest medaljer totalt. Mange av dagens OL-tradisjoner, som for eksempel den olympiske ilden, kommer fra dette OL.

Tyske leger ble de første i verden som identifiserte sammenhengen mellom røyking og lungekreft, da begynte det nasjonalsosialistiske tyskland den første offentlige Anti-tobakk kampanjen i moderne historie. Anti-tobakk kampanjen inneholdt forbud mot røyking i trikk, busser og bytog, fremmet helseopplæring, organiserte medisinske foredrag for soldater og økt skatt på tobakk. Det ble også innført begrensning på tobakksreklame og tobakksbruk på offentlige steder, restauranter og kafeer.

Bare noen måneder etter at Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten ble det innført dyrebeskyttelseslover i Tyskland. Den 21. april 1933 kom den første loven som regulerte hvordan slakting av dyr skal foregå for å ikke påføre dyrene unødvendig smerte. Loven krevde at varmblodige dyr før de ble tappet for blod under slakting først skulle bedøves. I praksis ble dermed kosherslakt, som ikke tillater bedøvelse, forbudt i Tyskland.

Loven ble underskrevet av Adolf Hitler, Wilhelm Frick, Franz Gürtner og Alfred Hugenberg. Personer som brøt loven kunne dømmes til seks måneders fengsel eller bøter. Loven trådte i kraft fra og med 1. mai samme år som den ble vedtatt. Etter loven om slakt av dyr innførte nasjonalsosialistene senere samme år flere andre dyrebeskyttelseslover i Tyskland. Mange av disse finnes fortsatt i dag, men med noen endringer.

Den 16. desember 1938 innførte Adolf Hitler utmerkelsen Moderkorset, Den tyske mors æreskors. Fortjenestemedaljen ble utdelt årlig den andre søndagen i mai (morsdagen) og den 12. august, Klara Hitler (Hitlers mor) sin fødselsdag, Utmerkelsen bar inskripsjonen «Den tyske mor».

Det var ikke bare gifte mødre som ble tildelt Moderkorset. Selv alenemødre kunne få det, som på denne tiden var et radikalt syn på kvinner med barn. Hitler var meget nøye på å understreke viktigheten av å ikke støte ut disse kvinnene fra samfunnet eller å skamlegge dem. Det tyske veldedighetsprogrammet Lebensborn, som ble opprettet på initiativ fra SS, der kunne spesielt alenemødre og sårbare gravide mødre få hjelp.

Moderkorset var et ledd i denne meget vellykkede sosialpolitikken, hvis formål var å fremme det voksende tyske folket. I den nasjonalsosialistiske ideologien regnes moren og den blomstrende familien som en essensiell del av rasens grunnlag.

Andre verdenskrig

Starten

Adolf Hitler i Polen, september 1939.

Byen Danzig, med en tysk befolkning på over 90 prosent, hadde ved Versaillesfreden blitt overgitt til Polen. Formelt var byen en «fristad» under beskyttelse av Folkeforbundet, men byen tilhørte de facto Polen. I løpet av våren og sommeren i 1939 pågikk det forhandlinger som, gjennom byggingen av en motorvei, var ment å åpne et «lufthull» mellom Tyskland og Danzig, og slik gi byens tyske befolkning beskyttelse. På grunn av britiske og franske garantier til den polske regjeringen avviste man alle tyske forhandlingskrav.

Den 1. september i 1939 innleddes stridigheter mellom tyske og polske tropper, og krigen var dermed et faktum. Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland noen dager senere. Polen ble raskt okkupert av de tyske troppene og kapitulerte den 6. oktober 1939. Adolf Hitler hadde allerede i september tenkt å tilby Frankrike og Storbritannia fred. Hitler måtte gjenta sitt forslag om fred opptil flere ganger i løpet av krigen. Han betraktet britene som et broderfolk og ønsket aldri krig med landet. Da Winston Churchill kom til makten i England, ble ikke disse fredsforslagene så mye som vurdert engang. Churchill var tyskhater fra gammelt av, og så på Tyskland som en trussel mot den britiske verdensdominansen.

Den 6. april avgikk startskuddet for Operation Weserübung, invasjonen av Norge og Danmark, hovedsakelig som et svar på britiske ekspansjonsplaner i nord. Stridene i Norge pågikk frem til 10. juni 1940. De tyske styrkene åpnet ytterligere en front mot fienden den 22. mai, da man angrep Frankrike. Den franske og den britiske hæren ble raskt overvunnet, og Frankrike søkte om fred den 16. juni. Hitler tok den avgjørelse at fredsforhandlingene skulle holdes i Compiègneskogen, i samme togvogn som de tyske forhandlerne hadde blitt tvunget til å skrive under på den fornedrende fredsavtalen i 1918.

Invasjonen av Sovjetunionen

I februar 1941 ankom en tysk militær ekspedisjonsstyrke, under ledelse general Erwin Rommel, til Afrika for å bistå sine italienske våpenbrødre. Takket være de tyske forsterkningene kunne man drive britene til en lang retrett. På grunn av italienske nederlag i Italias krig med Hellas var Hitler tvunget til å igjen bistå Italia. Tyske tropper beseiret både Hellas og ilandstegne briter uten store anstrengelser. Samtidig med kampanjen mot Hellas ble et britiskstøttet militærregime i Jugoslavia styrtet. SS-kapteinen Fritz Klingenberg og ti soldater inntok den jugoslaviske hovedstaden Beograd den 12. april i 1941. Jugoslavia kapitulerte mindre enn en uke senere.

Den 22. juni 1941 inleddes verdenshistoriens største felttog da den tyske krigsmakten påbegynte Operation Barabossa – invasjonen av Sovjetunionen. De tyske styrkene avanserte i hurtig tempo på alle fronter, og slo ut store mengder sovjetiske styrker. Allerede under høsten 1941 stod man ved Moskvas porter. Takket være store forsterkninger fra asiatiske tropper kunne Sovjet holde tilbake de tyske troppene og til og med gå til offensiv. Tyskland erklærte krig mot USA i desember 1941, etter at Japan hadde gjort det samme.

Til den tyske sommeroffensiven i 1942 endret Hitler sine planer. Målet for denne offensiven var ikke å ta Moskva, men de viktigste oljefeltene i Kaukasus. Under sensommeren nådde man byen Stalingrad, der en meget hard strid ble utkjempet. Her skulle de tyske troppene lide sitt første store nederlag da forræderen Friedrich Paulus kapitulerte med hele den tyske 6. arméen. Etter nederlaget i Stalingrad anså den tyske ledelsen at det ikke var noen grunn til å forsøke å pynte på sannheten. Tvert imot ville man tale klarspråk til det tyske folket. Tysklands propagandaminister, Joseph Goebbels, holdt den 18. februar i 1943 sin berømte tale om den totale krigen, der han oppfordrer folket til å sloss til siste blodsdråpe.

Store britiske forsterkninger nådde Nord-Afrika under sommeren, og i løpet av høsten kunne man gå til offensiv. Et stort slag ved el-Alamein ble utkjempet der Erwin Rommel ble tvunget til retrett av den store fiendtlige overmakten. Amerikanske tropper kom også til å bistå de franske styrkene i Nord-Afrika. Etter den forræderske kapitulasjonen ved Stalingrad gikk den tyske arméen i februar 1943 til motoffensiv. Denne offensiven avsluttet med ødeleggelsen av nærmere 50 sovjetiske divisjoner og gjenerobringen av byen Kharkov i Ukraina.

I et siste forsøk på å ta tilbake initiativet på Østfronten bestemte Hitler seg for å gjennomføre en plan som – om den lyktes – kunne uskadeliggjøre store mengder sovjetiske styrker. På grunn av flere faktorer ble den sovjetiske overkommandoen klar over de tyske planene, og de sovjetiske styrkene var vel forberedte da angrepet kom den 5. juli i 1943. Til tross for dette kunne de tyske styrkene avansere og forårsake sine fiender flere ganger så mange tap som de led selv. Vendepunktet kom den 11. juli, da Sovjet satte inn et massivt motangrep mens vestallierte styrker samtidig hadde ankommet Italia. Ettersom de tyske troppene i Afrika hadde blitt nødt til å trekke seg tilbake til Italia, ankom allierte tropper det italienske fastlandet sommeren 1943.

Den sovjetiske sommeroffensiven i 1944 fikk de dårlig bemannede tyske divisjonene på østfronten til å mer eller mindre oppløses. Offensiven kunne kun stoppes tilfeldig ved Tysklands grense. Stort sett alt erobret territorium i øst gikk tapt. De vestallierte ankom omtrent samtidig i Frankrike, og nå begynte Tysklands skjebne å se alvorlig ut.

På hjemmeplan forsøkte en gruppe aristokratiske offiserer å gjøre et statskupp. Den 20. juli 1944 plasserte disse en bombe i Hitlers høykvarter. På mirakuløst vis overlevde Hitler eksplosjonen, og kuppet mislyktes.

Slutten

Hitler og hans adjutant Julius Schaub ser på ruinene til rikskansleriet, 28. april 1945.

Den siste sovjetiske offensiven mot det tyske riket startet under våren 1945. Sovjeterne avanserte raskt og stod snart ved Berlins utkanter. De få gjenværende tyske troppene kjempet tappert, men mot den enorme overmakten kunne man ingenting gjøre. Med sovjetiske tropper bokstavelig talt utenfor døren giftet Adolf Hitler seg den 29. april med sitt livs kjærlighet, Eva Braun. I sitt personlige testamente forklarte Hitler anledningen til at han hadde giftet seg med Eva Braun:

"Jeg har nå besluttet, før mitt jordbundne liv avsluttes, å gifte meg med den kvinne som, etter mange års trofast vennskap, ankom, av sin egen frie vilje, den praktisk talt beleirede byen for å dele sin skjebne med meg. Etter eget ønske går hun, som min kone, med meg i døden. Dette kommer til å kompensere oss for hva vi begge har tapt gjennom mitt arbeide i folkets tjeneste."

Som leder for sitt tyske folk nektet Hitler å kapitulere og valgte i stedet å ende sitt eget liv. Den 30. april 1945 tok ekteparet Hitler sine liv.

"Jeg og min kone velger døden for å slippe vanæren av å bli tvunget til å avgå eller å kapitulere. Det er vårt ønske å bli kremert umiddelbart, ved den plass der jeg har utført den største delen av mitt arbeide i løpet av de tolv årene jeg har tjent mitt folk."

Hitler og hans adjutant Julius Schaub ser på ruinene til rikskansleriet, 28. april 1945.

Allerede den 22. april hadde Hitler sagt til sine nærmeste menn at han tenkte å bli værende i Berlin til den bitre slutt, i stedet for å ta seg til Alpene i sør og utkjempe den siste striden der. Man forsøkte å overtale ham til å endre mening, men han vegret. I Joseph Goebbels fant Hitler støtte i sin beslutning om å bli værende i Berlin og kjempe til siste slutt. For Hitler og Goebbels var det viktig å statuere et eksempel. Kommende generasjoner skulle ikke lære at lederne hadde flyktet fra Berlin, men at de valgte å bli værende og dø i rikets hovedstad om og når byen falt.

I sitt politiske testamente forklarte han:

"Etter seks år av krig, hvilket, tross alle motganger, en dag kommer til å gå inn i historien som den mest ærerike og heroiske manifestasjon av kamp for sin livsvilje en nasjon noensinne har utkjempet, kan jeg ikke overgi byen som er hovedstad for det tyske riket. Ettersom våre styrker er for svake til å motstå fiendens angrep, og ettersom vår motstand blir svekket av individer som er like blinde som de savner karakter, ønsker jeg å dele min skjebne med de millioner andre som også har besluttet å bli værende i byen. Videre skal jeg ikke havne i fiendens hender som kommer til å iscenesette et nytt spetakkel, orkestrert av jødene, for å underholde de hysteriske massene. Jeg har derfor besluttet å bli værende i Berlin og frivillig velge døden når jeg anser at posisjonen som Fører og rikskansler ikke lenger kan opprettholdes. Jeg dør med glede i hjertet, vitende om de grenseløse gjerninger og resultater som våre soldater ved fronten, våre kvinner ved hjemmefronten, det våre bønder og arbeidere, samt det arbeide, unikt i historien, som vår ungdom som bærer mitt navn, har gjort."'

Hitler nekter også for at han ville ha krig i 1939:

"[…] det var ønsket og fremkalt eksklusivt av internasjonale statsmenn som enten var av jødisk opphav eller arbeidet for jødiske interesser."

Han nevnte også de fredsforslag han hadde lagt frem rett før krigen, for å løse konflikten, og hevdet:

"Dette tilbudet kan ikke heller lyves bort. Det var avvist fordi den regjerende eliten i England ville ha krig, dels for økonomisk vinning og dels fordi man var påvirket av propaganda fra den internasjonale jødedommen."

Hitler takket alle for sin innsats i krigen og manet dem til å fortsette kampen:

"At jeg er dypt takknemlig til dere alle, er like selvsagt som mitt ønske at dere ikke overgir kampen, men uansett hva, fortsetter å kjempe mot fedrelandets fiender, trofaste idealet fra den store Clausewitz. Gjennom våre soldaters offer og min pakt med dem, til døden, har et frø blitt sådd i den tyske historien som en dag kommer til å lede til en strålende gjenfødelse av den nasjonalsosialistiske bevegelsen og igjennom den – virkeliggjørelsen av et sant folkefellesskap."

Han avsluttet testamentet med en oppfordring til nasjonens fremtidige ledere og folket:

"Fremfor alt forplikter jeg nasjonens ledere og folket å strengt opprettholde raselovene og å gjøre ubarmhjertig motstand mot verdensforgifteren av alle nasjoner, den internasjonale jødedommen."

Holocaust

I 1942 innleddes «holocaust». Begrepet «holocaust» bygger på forestillingen om at det nasjonalsosialistiske Tyskland, på Adolf Hitlers ordre, tok livet av omkring seks millioner jøder, hovedsakelig med bruk av såkalte gasskamre. Etter krigens slutt i 1945 har forestillingen om hva som skjedde, vokst frem i varierende dramatiske beskrivelser, hvilket har blitt spredd av seiersmaktene.

I dag kan den som setter spørsmålstegn ved den offisielle versjonen av det såkalte holocaust, dømmes til fengsel i mange europeiske land. Eksempelvis dømte en østerriksk domstol den britiske historikeren David Irving til tre års fengsel for å ha «fornektet de europeiske jødiske ofrene for holocaust», en spansk domstol dømte bokhandleren Pedro Varela til to år og ni måneder i fengsel for å ha solgt bøker som «rettferdiggjør folkemord», en tysk domstol dømte advokaten Horst Mahler til seks års fengsel for å ha distribuert boken Lectures on the Holocaust, og så videre.

Spørsmålet om «holocaust» fant sted eller ei, er følsomt ettersom det ikke finnes noen faktiske belegg for at milliontalls jøder og andre ble systematisk henrettet i leirene. Derimot finnes det bevis for at leirfangene døde av sykdommer som tyfus, og at det er snakk om noen hundre tusener.

Allerede i 1938 arbeidet Hitler og andre ledende personer i det tredje riket med Madagaskarplanen. Dette innebar at man skulle gi Madagaskar, som da var eid av Frankrike, til jødene i Europa gjennom å forflytte en million jøder i året. Denne planen ble stoppet av Storbritannia, da landet tok over Madagaskar i 1942. Samme år ble den omtalte Wannsee-konferansen i Tyskland holdt, der «den endelige løsningen» på jødespørsmålet ble diskutert. Dokumentene fra denne konferansen finnes fortsatt, og viser at denne endelige løsningen innebar en emigrasjon av jødene østover, og at de opprettede leirene skulle fungere som en alternativ evakueringsplan. En måned etter konferansen sendte Franz Rademacher ved utenriksdepartementet følgende instruksjon til UD:

"Krigen mot Sovjetunionen har imidlertid skapt tilgang til andre områder for den endelige løsningen. Derfor har føreren bestemt at jødene ikke behøver å flyttes til Madagaskar, men skal østover. Madagaskar trenger derfor ikke lenger å komme på tale i sammenheng med den endelige løsningen."

Det sterkeste beviset for at holocaust skal ha funnet sted, er den første skrift som nevner gasskamre i KZ-leirene, Vrba-Wetzler-rapporten. Da en av personene bak rapporten, bedrageren Rudolf Vrba, ble kryssforhørt i sammenheng med en rettssak i 1985, erkjente han at han aldri hadde sett et eneste gasskammer i Auschwitz, men at han kun hadde gjenfortalt hva han hadde hørt av andre og «satt sammen en historie».

De «erkjennelser» som har kommet fra fangevoktere ved KZ-leire har kommet gjennom tortur, som i tilfellet med Rudolf Hess. Dessuten gransket den tyske staten regelmessig eventuelle misforhold i leirene, hvilket blant annet ledet til at SS-obersten Karl Otto Koch ble henrettet. Koch hadde blitt funnet skyldig i to mord og ble mistenkt for mord på fanger under falske fluktforsøk. Slike misforhold var nok til at høytstående SS-offiserer som Koch kunne henrettes – men samtidig skal man altså ha systematisk ha tatt livet av seks millioner jøder i leirene?

Videogalleri

Eksterne lenker