Adolf Hitler

Fra Metapedia
Hopp til: navigasjon, søk
Adolf Hitler.

Adolf Hitler (20. april 1889 – 30. april 1945) var en tysk filosof, kunstner, politiker, forfatter og kjent som blant annet leder av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti og det tyske riket i årene 1933 til 1945. Forfatteren av Mein Kampf, en av verdens mest solgte bøker.

Han kom til makten etter den økonomiske krisen som oppstod i Tyskland i etterkant av første verdenskrig og den store depresjonen etter børskrakket i 1929. Hitler brukte sin karismatiske veltalenhet for å advare om farene han mente den tyske nasjonen var under: den internasjonale jødedom og marxisme. Etter å ha kommet til makten i 1933 etablerte han det nasjonalsosialistiske riket «det tredje riket» i Tyskland. Han forbød partipolitikken, han restrukturerte økonomien og satte igang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi. I Hitlers taler snakket han mye om fred og om et sterkt folkefellesskap.

Tidlig liv og den første verdenskrig

Adolf Hitler ble født den 20. april 1889 i byen Braunau am Inn i Oberösterreich, hvor den danner grensen mellom Østerrike og Bayern, Tyskland. Braunau hadde tidligere tilhørt Bayern, men ble i år 1779 østerriksk. Faren Alois Hitler hadde jobbet seg opp fra familiens landlige bakgrunn, først skomaker, deretter ved å bli en toller. Moren Klara Hitler fikk seks barn, men bare to av dem overlevde barndommen, Adolf og hans lillesøster Paula Hitler. Paula Hitler døde i 1960 og tok aldri avstand fra sin bror. Alois Hitler hadde i tillegg en uekte sønn (Alois junior) og datter (Angela) fra sitt annet ekteskap. Alois Hitler, ønsket Adolf en skrivebords karriere, men Adolf Hitler ønsket heller å utvikle sitt talent for maling. Dette førte til en konflikt mellom Adolf og hans far.

Vienna opera, maleri av Adolf Hitler.

Faren Alois døde da Adolf Hitler var bare 13 år gammel, 3. januar 1903. I en alder av 17 fikk Adolf Hitler muligheten, gjennom innsending av noen kreasjoner å søke seg inn på avdelingen for malere ved Wiens kunstakademi. Etter å ha vurdert disse kreasjoner anbefalte rektoren Adolf Hitler å søke seg til akademiets arkitektskole. Dette kombinert med moren som led av brystkreft og senere døde av sykdommen 21 desember 1907, som var et hardt slag for den unge Hitler, etter at han var blitt avvist fra Wiens kunstakademi i 1907 og 1908, gjorde han ingen flere forsøk på å skaffe seg utdannelse, verken akademisk, kunstnerisk eller praktisk yrkesrettet.

I Wien, levde Hitler gjennom en svært vanskelig tid. Etter at Hitler for annen gang var blitt avvist av kunstakademiet i Wien, begynte pengene etter hvert å ta slutt. I 1909 havnet han på et asyl for bostedsløse, og tidlig i 1910 på et hjem for fattige menn. Hans inntekter som maler av Wiens severdigheter var svært beskjedne. I Wien lærte Hitler hva det betydde å være i nød. Han lærte også å observere menneskets natur gjennom alle dens mangfoldige uttrykk, observerte han samfunnet.

Etter at han hadde fått utbetalt farsarven i mai 1913, flyttet han fra Wien til München. I Mein Kampf skrev han senere hvordan han hadde lengtet etter å bo i «en tysk by». Her ble hans interesse for arkitektur styrket, en interesse som først var blitt vekket i Wien. Dette ble et kunst og arkitektursyn som skulle preget ham resten av livet. Ved å reise til München unngikk han også å bli innkalt til østerriksk militærtjeneste. Dette viser at han hadde utviklet et tysknasjonalt sinnelag som vanskelig ville la seg realisere i den flernasjonsstaten som Østerrike-Ungarn var, og fra flyttingen fra Wien var således det første tydelige tegn på en politisk betinget beslutning fra Hitlers side. At Hitler ikke var noen prinsipiell motstander av militærtjeneste viste seg i 1914: Ved utbruddet av første verdenskrig meldte han seg frivillig.

Hitler tilbragte den første verdenskrig som meldingsløper ved Vestfronten. Han trådte inn i hæren som frivillig den 16. august 1914, og ble utmerket med Jernkorset av annen klasse i desember. Hitler ble fort kjent for sitt «mot og sin eksemplariske oppførsel i strid». Han ble såret i benet i oktober 1916 i Nord-Frankrike, og ble ikke sendt tilbake til frontlinjen før i begynnelsen av mars 1917. I 1918 fikk han Jernkorset av første klasse. Den 15. oktober 1918, kort tid før krigsslutt, ble Hitler midlertidige blind etter et gassangrep ved fronten, han ble innlagt på sykehus i Pasewalk. Mens han var innlagt, lærte Hitler om Tysklands nederlag, da han mottok denne nyheten ble han sjokkert av Tysklands kapitulation i november 1918. Hans bitterhet begynte å forme hans ideologi. Han trodde Dolchstoßlegende (dolkestøtlegenden), at den tyske hæren, "ubeseiret i feltet", hadde blitt "dolket i ryggen" av hjemmefronten, sivile ledere og marxister, senere kalt «novemberforbryterne». Versaillestraktaten fastsetter at Tyskland må avstå flere av sine territorier og demilitarisere Rheinland. Konvensjonen pålagde økonomiske sanksjoner og tunge reparasjoner på landet. Mange tyskere så trakten som en urettferdig ydmykelse - de protesterte spesielt mot artikkel 231, som de tolket at det var Tyskland som var ansvarlig for krigen. I august 1919 ble Weimarforfatningen undertegnet, og Tyskland ble et parlamentarisk demokrati. De økonomiske, sosiale og politiske forholdene i Tyskland etter krigen var svært dårlige.

NSDAP og ølkjellerkuppet

Etter første verdenskrig, returnerte Hitler tilbake til München. Uten formell utdanning eller karrieremuligheter ble han igjen i hæren. I juli 1919 ble han utnevnt til etterretningsagent. Hitler fikk i oppdrag å undersøke det politiske partiet tyske arbeiderspartiet (DAP). Første gang Hitler besøkte deres møter var den 12. september 1919. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Allerede samme kveld forsøkte Anton Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den 19. oktober. Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille partiet DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle DAPs 25-punktsprogram, og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti» (NSDAP).

Da han ble dimittert fra hæren den 31. mars 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. I februar 1921, talte han til en folkemengde på over 6000. Hitler ble snart beryktet for sine taler mot Versaillestraktaten, rivaliserende politikere, og spesielt mot marxister og jøder. Hitler, som på dette tidspunktet allerede ble betraktet som leder av partiet, ble offisielt partileder i juli samme år. Hitler var nå en politisk lokalkjendis.

På morgenen den 9. november 1923 marsjerte Adolf Hitler med 2000 SA-menn mot krigsministeriet i München. Tiden var inne for det som har gått over i historiebøkene som Hitlerkuppet (på tysk: Hitler-Putsch), og senere ølkjellerkuppet ettersom det startet i ølkjelleren Bürgerbräukeller.

Målet var å ta over München og lede marsjen mot Berlin. I 1923 hadde franske og belgiske tropper rykket inn i Ruhr for å kreve inn avbetalinger på krigsskadeerstatningen som hadde blitt bestemt i Versailles og signert av novemberforræderne i Berlin som Hitler kalte dem. Hyperinflasjon rammet Tyskland, og økonomien brøt sammen. Den folkelige støtten til nasjonalsosialistene hadde økt, og på dette tidspunktet hadde man 55 000 medlemmer, de fleste i Bayern. Statskuppet mislyktes, da Hitler ble forrådt av generalstatskommissær Gustav von Kahr, som hadde vært dypt involvert i planleggingen, samt general Otto von Lossow og oberst Hans Ritter von Seisser. Kuppforsøket ble slått ned ved Feldherrenhalle og seksten nasjonalsosialister og fire politimenn ble drept under en skuddveksling.

Hitler taler i Berlin 1. Mai 1932.

Hitler ble nå betraktet som en helt av mange tyskere, og ble dømt til lavest mulige straff. Hitler, Friedrich Weber, Hermann Kriebel og Ernst Pöhner ble alle dømt til fem års fengsel. For medvirkning ble fem øvrige dømt til fengsel i ett år og tre måneder. Hitler satt sammenlagt 13,5 måneder i fengsel. Han hadde nå blitt kjent i hele Tyskland og mottok masse gaver. Disse gav han dog bort til andre fanger eller til barn som besøkere hadde med seg. Det var under denne perioden at Hitler fikk skrevet ned nasjonalsosialismens idéer. Boken, hvis første del ble skrevet i fengselet i Landsberg, fikk tittelen Mein Kampf og ble tilegnet de martyrer som døde ved Feldherrenhalle.

Hitler ble løslatt like før julen 1924, og den 27. februar 1925 talte han igjen i Bürgerbräukeller. Publikum i den fullsatte salen hørte på Hitlers oppfordring om å forene den splittede bevegelsen under én fane. Hitler forklarte at NSDAP skulle fortsette kampen mot systemet, men med lovlige midler. Propagandaen skulle intensiveres. Partiet ble dannet på ny, akkurat som stormavdelingene. SA skulle nå på alvor innlemmes i NSDAP som dets politiske kamptropp. Foruten å beskytte partiets møter skulle SA også arbeide med å spre den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen. SA-mennene fikk nå sine brune skjorter.

I mars 1925 ble Hitler forbudt å tale offentlig i Bayern og andre delstater. Dette forbudet ble opprettholdt helt frem til mars 1927. I Preussen ble forbudet først opphevet i slutten av 1928. Forbudet dempet dog ikke viljen til Hitler, som i stedet forfattet artikler til Völkischer Beobachter, skrev andre del av Mein Kampf.

I 1926 ble Joseph Goebbels utsett til gauleiter (regionsleder) for Berlin. Akkurat som Hitler behersket Goebbels talens kunst. Gatekampen i Berlin var ekstremt hard, og SAs kompromissløse holdning skaffet partiet mange nye medlemmer og berømmelse, på en tid da Hitler selv ikke kunne delta fullt ut.

I november 1928 utformet systemet i Tyskland enda et forbud – et spesifikt forbud mot at nasjonalsosialistene skulle få bære våpen. De ubevæpnede SA-mennene ble i tiden som fulgte utsatt for en terrorbølge uten like, der resultatet ikke sjelden ble som Blodsnatten i Wöhrden.

Man antar at et tusentall mistet livet som følge av kommunistenes terror og betydelig flere ble alvorlig skadet. Den fremste martyren ble Horst Wessel som var både fryktet og hatet av kommunistene ettersom han kunne trenge seg inn på deres møter, propagere for nasjonalsosialismen og usjenert rekruttere fra deres medlemmer. Et av Horst Wessels dikt, «Die Fahne Hoch», ble tonesatt og ble NSDAPs offisielle sang Horst Wessel-Lied og Tysklands andre nasjonalsang ved siden av «Deutschlandlied». Det hardnakkede SA fortsatte å kjempe, og partiet som sådan vokste uavbrutt.

I 1930 var NSDAP landets nest største parti, og i april 1932 hadde partiet over en million medlemmer. Senere samme år, i juli og november, ble to valg gjennomført. NSDAP fikk 37,4 prosent ved første valg og 33,1 prosent ved andre. Tross en viss reduksjon i det andre valget var NSDAP nå landets største parti. Hitler gjennomførte under året 1932 25,000 km i bil og 50,000 km i fly for at på beste sett nå ut til folket med sitt budskap. Han holdt cirka 200 taler i ulike deler av landet.

Führer

Folk på besøk og hilser Adolf hitler på Berghof.

Den 30. januar 1933 ble Hitler utsett til rikskansler av Paul von Hindenburg.

På kvelden den 1. februar holdt Hitler sin første tale som rikskansler i et fullsatt Sportpalast i Berlin. Hitler ba folket gi nasjonalsosialistene fire år, før de avga sin dom. Hitler lovet at den nye regjeringen var klar for å arbeide for den tyske gjenreisningen, men at den ikke kom til å skje av seg selv, også det tyske folket måtte arbeide for den. Han talte i tillegg om at Tyskland ikke skulle lene seg på utenlandske makter, men at det måtte stå sterkt og selvstendig.

I løpet av sine første måneder ved makten gjennomførte Hitler det som for ettertiden er kjent som Machtergreifung (maktovertakelsen). Parlamentarismen og partipolitikken ble forbudt. Både administrasjonen og rettsvesenet kom under nasjonalsosialismen.

2. mai 1933 ble alle fagforeninger tvunget til å oppløse seg. Deutsche Arbeitsfront (Den tyske arbeidsfronten) ble dannet som en paraplyorganisasjon for å representere alle arbeidere, administratorer og bedriftseiere, og dermed reflektere begrepet nasjonal sosialisme i en ånd av Hitlers Volksgemeinschaft (folkefellesskap). 14. juli 1933 ble NSDAP erklært det eneste lovlige politiske partiet i Tyskland.

Kravene til SA for mer politisk og militært makt forårsaket angst blant militære, industrielle og politiske ledere. Ernst Röhm kommandant for SA krevde at den tyske hæren skulle slås sammen med SA under hans kommando, men Hitler, Goebbels og flere var ikke enig i dette og mente han måtte ligge dette fra seg, noe som han ikke gjorde. Som svar, Hitler skiftet hele SAs lederskap i de lange knivers natt, som fant sted fra 30. juni til 2. juli 1934. Hitler målrettet Ernst Röhm og andre SA ledere, sammen med en rekke andre politiske motstandere (som Gregor Strasser og tidligere kansler Kurt von Schleicher), som ble arrestert og skutt. Etter de lange knivers natt holdt Hitler en time lang tale over radio, hvor han forklarte hva som hadde skjedd og hvorfor.

Den 2. august 1934 døde Paul von Hindenburg, 86 år gammel. Etter 1,5 år med nasjonalsosialistene ved makten hadde forholdet forbedret seg mellom Adolf Hitler og Paul von Hindenburg, som opprinnelig motvillig gav Hitler, den gamle konkurrenten om presidentskapet ved presidentvalget i 1932, rikskanslerposten. Hindenburg, som var patriot, hadde sett hvordan den nye rikskansleren effektivt bekjempet arbeidsløsheten og fikk tyskerne til å arbeide sammen mot samme mål, hvilket Hitler etterlyste i sin første tale som rikskansler.

I sitt testamente oppnevner Hindenburg Hitler som sin etterfølger. Denne siste vilje fra Hindenburg ble bekreftet den 18. august av sønnen hans Oskar von Hindenburg i tysk radio. I testamentet skriver Hindenburg blant annet følgende om Hitler:

"Min kansler, Adolf Hitler, og hans bevegelse har tatt et avgjørende steg mot det store målet å forene det tyske folket til en indre enhet som står over skiller mellom rang og klasse. Jeg vet at mye gjenstår å gjøre, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at bak den nasjonale gjenoppblomstringen og folkets samarbeid, det også finnes en mulighet for forsoning som omfatter hele det tyske fosterlandet."

Etter Hindenburgs død den 2. august ble det utlyst landesorg i Tyskland. Hitler tar som Hindenburgs etterfølger beslutningen om å forene rikspresidentens myndighet med rikskanslerens. Som statsoverhode og regjeringssjef får Hitler veldig stor makt over Tyskland. Men Hitler ville ikke ha denne makten uten å ha folkets tillit. Selv om Hitler knuste det parlamentariske systemet, der partier kjempet for sine egne interesser i stedet for folkets beste, var Hitler faktisk en varm tilhenger av folkeavstemninger i spørsmål om blant annet tillit til lederskapet. Derfor fikk folket blant annet stemme om fornyet tillit etter at Fullmaktsloven utløp i 1937, og derfor fikk østerrikerne også stemme om innlemmelsen i det stortyske riket, Anschluss, i 1938.

Samme dag som Hindenburg døde utstedte riksregjeringen en lov om at rikspresidentens oppgaver skulle forenes med rikskanslerens, og på samme dag forklarte også Hitler at han ikke ønsket tittelen rikspresident, men riksleder, og senere leder (Führer). Det var også denne dagen, 2. august, som Hitler selv tok initiativ til at denne beslutningen skulle godkjennes av folket gjennom en folkeavstemning den 19. august.

Tilliten til Hitler skulle vise seg å være massiv. På valgdagen stemte 38.362.720 tyskere for Hitler som Führer, hvilket tilsvarte hele 89,9 prosent av stemmene. Valgdeltagelsen var 95,7 prosent.

Folket sier ja til Anschluss

Knapt en måned tidligere hadde den tyske hæren ankommet Østerrike for å beskytte landet mot en truende borgerkrig. Soldatene ble hilset som befriere hvor enn de kom, og den 14. mars gikk en stor parade gjennom hovedstaden Wien. Samtidig med den tyske innmarsjen ble det bestemt at en folkeavstemning skulle holdes. Folket skulle selv få bestemme om de ville innlemmes i det tyske riket eller å fortsette videre som en egen nasjon. Initiativtakeren til folkeavstemningen var Adolf Hitler selv, da han mente «at folket snart skulle gis muligheten til å avgjøre sin egen fremtid og skjebne med en folkeavstemning». Datoen ble satt til 10. april. Spørsmålet på stemmeseddelen lød: Bekjenner du deg til vår leder Adolf Hitler og Østerrikes gjenforening med det tyske riket? Nærmere 4 500 000 østerrikere gav sin stemme den 10. april; 99,73% av dem stemte ja til å bli en del av det tyske riket.

Det nasjonalsosialistiske tyskland

Årene 1933–1939 var med noen få unntak friksjonsfrie og oppbyggende, der tyskere under nasjonalsosialistisk ledelse viste at Tyskland kunne stå sterkt og selvstendig. For det første lyktes man med å i prinsippet utrydde arbeidsløsheten. I 1932, under Weimarrepublikken, var seks millioner arbeidsføre tyskere arbeidsløse. I 1937 hadde fem millioner av disse fått arbeide. Utallige sosiale reformer ble gjennomført i Tyskland. I tillegg til bedre lønner fikk arbeiderne også rettigheter ved en eventuell oppsigelse, mer ferie enn i andre europeiske land, bedre boligstandard, helsetjeneste og mer.

En stor del av arbeiderne jobbet med å bygge Autobahn. I 1938 ble Organisasjon Todt, ledet av Fritz Todt, grunnlagt. Denne gigantiske organisasjonen, som sysselsatte omkring 1,5 millioner arbeidere, innlemmet byggingen av Autobahn med andre oppdrag, som reparasjoner av krigsskadde broer, veier og jernbanestrekninger, samt oppbyggingen av Atlanterhavsvollen og Siegfriedlinjen.

Nürnberg, rikspartidagene, 1938.

Flere frivillige organisasjoner ble også grunnlagt. En av disse var Winterhilfswerk des Deutschen Volkes (Vinterhjelpen). Vinterhjelpen var en veldedighetsorganisasjon som samlet inn mat, penger og klær til trengende tyskere. Deres slagord lød: «Ingen skal behøve sulte eller fryse». Organisasjonens utbetalinger bekrefter også at jøder kunne både bo og jobbe i Tyskland, så lenge de ikke var fiendtlige mot staten eller folket. Sven Eriksson skriver i sin skrift Samhällets väl före egennytta, følgende: «1933/1934 ble 14 053 personer av ikke-tysk nasjonalitet hjulpet av Vinterhjelpsaksjonen, deriblant 8791 innfødte jøder og 2250 utenlandske jøder.»

En uke etter valgseieren i 1933 erklærte verdensjødedommen krig mot Tyskland. De amerikanske jødene innledet en global økonomisk boikott mot Tyskland, med den hensikt å knekke den tyske økonomien, som etter Versaillestraktaten var skjør. Ettersom jødene kontrollerte store deler av verdenshandelen, var denne boikotten ytterst skadelig for Tyskland. NSDAP svarte den 1. april med en landsomfattende boikott mot jødiske butikker i Tyskland. I motsetning til den jødiske handelsboikotten, varte denne boikotten bare i én dag, som en symbolsk handling.

I 1936 ble sommer-OL avholdt i Berlin, og den svenske oppdageren Sven Hedin holdt åpningstalen. OL ble en stor triumf for det nasjonalsosialistiske Tyskland. Tyskland vant også overlegent flest medaljer totalt. Mange av dagens OL-tradisjoner, som for eksempel den olympiske ilden, kommer fra dette OL.

Tyske leger ble de første i verden som identifiserte sammenhengen mellom røyking og lungekreft, da begynte det nasjonalsosialistiske tyskland den første offentlige Anti-tobakk kampanjen i moderne historie. Anti-tobakk kampanjen inneholdt forbud mot røyking i trikk, busser og bytog, fremmet helseopplæring, organiserte medisinske foredrag for soldater og økt skatt på tobakk. Det ble også innført begrensning på tobakksreklame og tobakksbruk på offentlige steder, restauranter og kafeer.

Bare noen måneder etter at Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten ble det innført dyrebeskyttelseslover i Tyskland. Den 21. april 1933 kom den første loven som regulerte hvordan slakting av dyr skal foregå for å ikke påføre dyrene unødvendig smerte. Loven krevde at varmblodige dyr før de ble tappet for blod under slakting først skulle bedøves. I praksis ble dermed kosherslakt, som ikke tillater bedøvelse, forbudt i Tyskland.

Loven ble underskrevet av Adolf Hitler, Wilhelm Frick, Franz Gürtner og Alfred Hugenberg. Personer som brøt loven kunne dømmes til seks måneders fengsel eller bøter. Loven trådte i kraft fra og med 1. mai samme år som den ble vedtatt. Etter loven om slakt av dyr innførte nasjonalsosialistene senere samme år flere andre dyrebeskyttelseslover i Tyskland. Mange av disse finnes fortsatt i dag, men med noen endringer.

Den 16. desember 1938 innførte Adolf Hitler utmerkelsen Moderkorset, Den tyske mors æreskors. Fortjenestemedaljen ble utdelt årlig den andre søndagen i mai (morsdagen) og den 12. august, Klara Hitler (Hitlers mor) sin fødselsdag, Utmerkelsen bar inskripsjonen «Den tyske mor».

Det var ikke bare gifte mødre som ble tildelt Moderkorset. Selv alenemødre kunne få det, som på denne tiden var et radikalt syn på kvinner med barn. Hitler var meget nøye på å understreke viktigheten av å ikke støte ut disse kvinnene fra samfunnet eller å skamlegge dem. Det tyske veldedighetsprogrammet Lebensborn, som ble opprettet på initiativ fra SS, der kunne spesielt alenemødre og sårbare gravide mødre få hjelp.

Moderkorset var et ledd i denne meget vellykkede sosialpolitikken, hvis formål var å fremme det voksende tyske folket. I den nasjonalsosialistiske ideologien regnes moren og den blomstrende familien som en essensiell del av rasens grunnlag.

I løpet av sine første seks år ved makten rev nasjonalsosialistene i filler Versaillestraktaten og erklærte den ugyldig. Traktaten ble vedtatt etter første verdenskrig av Frankrike, USA og Storbritannia for å holde Tyskland nede. Ifølge Versaillestraktaten var Tyskland ene og alene ansvarlig og skyldig for første verdenskrig, og skulle betale en enorm krigsskadeerstatning på hele 269 milliarder gullmark. Dette ble senere senket til 132 milliarder gullmark. Med hjelp av traktaten stjal også seiersmaktene tyske områder og forbød også Tyskland å ha et militært forsvar. Tyskland ble også tvunget til å erkjenne Østerrikes selvstendighet.

Danzig

Hitler hylles etter befrielsen av Danzig.

Byen Danzig, med en tysk befolkning på over 90 prosent, hadde ved Versaillesfreden blitt overgitt til Polen. Formelt var byen en «fristad» under beskyttelse av Folkeforbundet, men byen tilhørte de facto Polen. I løpet av våren og sommeren i 1939 pågikk det forhandlinger som, gjennom byggingen av en motorvei, var ment å åpne et «lufthull» mellom Tyskland og Danzig, og slik gi byens tyske befolkning beskyttelse. På grunn av britiske og franske garantier til den polske regjeringen avviste man alle tyske forhandlingskrav.

Den 1. september 1939 besluttet Tyskland å gå inn i Polen for å beskytte den tyske befolkningen som ble forfulgt og utsatt for etnisk rensing. Den 3. september, samme dag som Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig, ble det i Polen gjennomført en av de verste massakrene på tyske sivile, Bromberg-massakren. Massakrene på tyskere, som fant sted med støtte av den polske regjeringen og med britiske og franske garantier om å beskytte landet fra tyske motreaksjoner, tvang til slutt Hitler å beordre fullskala invasjon av Polen.

Polen ble raskt okkupert av de tyske troppene og kapitulerte den 6. oktober 1939. Adolf Hitler hadde allerede i september tenkt å tilby Frankrike og Storbritannia fred. Hitler måtte gjenta sitt forslag om fred opptil flere ganger i løpet av krigen. Han betraktet britene som et broderfolk og ønsket aldri krig med landet. Da Winston Churchill kom til makten i England, ble ikke disse fredsforslagene så mye som vurdert engang.

Den 19. september holdt Hitler en tale i Danzig hvor han forklarte bakgrunnen til det polske felttoget. I talen refererer Hitler til Bromberg-massakren og forklarer blant annet at «titusener ble bortført, mishandlet og drept på de mest uhyggelige måter», mens «den fromme demokratiske verden bare sto og så på».

20. juli-attentatet

Et attentat mot Hitler eide rom den 20. juli 1944 i Führerhovedkvarteret Wolfsschanze i Øst-Preussen. Claus von Stauffenberg plasserte en bombe i rommet der Hitler befant seg. Bomben eksploderte men Hitler klarte seg med lettere skader.

Død

Den siste sovjetiske offensiven mot det tyske riket startet under våren 1945. Sovjeterne avanserte raskt og stod snart ved Berlins utkanter. De få gjenværende tyske troppene kjempet tappert. Med sovjetiske tropper bokstavelig talt utenfor døren giftet Adolf Hitler seg den 29. april med sitt livs kjærlighet, Eva Braun.

Hitler nektet å kapitulere og valgte i stedet å ende sitt eget liv. Den 30. april 1945 tok ekteparet Hitler sine liv.

Videolenker

Eksterne lenker