Winston Churchill

Fra Metapedia
Hopp til: navigasjon, søk
Winston Churchill med den innflytelsesrike jødiske finansmannen Bernard Baruch.
Churchill, Truman og Stalin i Potsdam i 1945.

Winston Leonard Spencer-Churchill (30. november 1874 - 24. januar 1965) var en britisk politiker, forfatter og offiser. Han var britisk statsminister mellom 1940-1945. Han tapte valget i 1945, valg seieren gikk til Clement Attlee, Churchill ble opposisjonsleder og ble statsminister igjen fra 1951 til 1955. Han vant Nobelprisen i litteratur i 1953. Churchill var også frimurer, ble medlem i 1901, men med tiden skal ikke vært et veldig aktivt medlem.

Første verdenskrig

Han tjenestegjorde i den britiske hæren på vestfronten under første verdenskrig og som befalshaver for 6th Batallion Royal Scots Fusiliers.

Under første verdenskrig tjenestegjorde han også som første First Lord of the Admiralty, minister for Munitions, statssekretær for krigen og statssekretær for luften og under krigsårene, han tjenestegjorde også som kansler for statskassen. Churchill som First Lord of the Admiralty var medvirkende i å etablere blokaden av Tyskland, som forårsaket til massesult og massedød av sivile.[1]

Også under første verdenskrig var Churchill ansvarlig for et av Storbritannias mest spektakulære nederlag, det katastrofale forsøket på Dardanellene i 1915, og ble tvunget til å trekke seg.

Andre verdenskrig

Etter utbruddet av andre verdenskrig, Churchill ble igjen utnevnt til First Lord of the Admiralty. Etter fratredelsen av statsminister Neville Chamberlain 10. mai 1940, ble han statsminister og ledet Storbritannia under andre verdenskrig.

Churchill avviste flere fredsforslag fra Hitler (og det av Rudolf Hess) løp av krigen. For eksempel den 22. juli 1940 forkastet England et av Hitlers mange fredsforslag.[2][3]

Etter at krigen startet, samarbeidet Churchill mye med Franklin D. Roosevelt USAs president. Begge lederne har blitt hevdet å ha forsøkt å provosere både Tyskland og Japan til å angripe USA.[4]

Den såkalte antikommunisten Churchill gikk med på at Stalin okkuperte halvparten av Europa og til de sovjetiske massedeporteringer og tvangsarbeid av mange millioner av tyskere og ikke-tyskere.[5]

Etter krigen mistet han statsminister posisjonen, men ble statsminister igjen fra 1951 til 1955. Han ble pensjonist i 1955.

Videolenker

Eksterne lenker

Referanser