The Culture of Critique
The Culture of Critique: An Evolutionary Analysis of Jewish Involvement in Twentieth-Century Intellectual and Political Movements er en bok skrevet av den amerikanske professoren Kevin MacDonald. Dr. MacDonald har doktorgrad innen psykologi, og har spesialisering innen blant annet sosiobiologi og evolusjonær psykologi. Boken kom ut i 1998. I 2006 ble boken oversatt til svensk. Den svenske oversettelsen fikk navnet Kritikkulturen og ble utgitt på Nordisk forlag.
Sammendrag
Bokens hovedtema er at det jødiske folk som en evolusjonær tilpassningsstrategi har søkt å destabilisere vestlige samfunns tendenser til kollektivisering og gruppetilhørighet. Denne prosessen har vært strengt rasebasert ved at det i all hovedsak har vært mennesker av germansk avstamming (men også europeere generelt) som har vært målet for denne prosessen, samtidig som jødene selv har ført en streng kollektivistisk og etnosentrisk politikk hva gjelder indre forhold.
Et av MacDonalds sentrale premisser i fremleggingen av sine teorier er at det jødiske folk er preget av en sterk gruppetilhørighet og agerer svært samkjørt (blant annet ved at "all" selvkritikk kun blir ført innad i gruppen) både hva gjelder etnisitet, religion, politisk overbevisning og følelsen av indre samhold. Dette er kombinert med et klart skille mot andre etniske grupperinger som konkurrerer med jødene om et begrenset sett med ressurser. Som et argument bruker MacDonald det historiske faktum at det jødiske folk har overlevd som folk i rundt 3000 år uten å ha tilgang på en egen nasjonalstat før i 1948.
Jødene har, ifølge MacDonald, angrepet det kollektivistiske Vesten gjennom blant annet gjennom antropologi, psykoanalysen, dannelsen av Frankfurtskolen innen samfunnsvitenskap, marxistiske teorier og gjennom en bevisst lobbyvirksomhet rettet mot utformingen av vestlige lands innvandringspolitikk.
Innenfor etnologiske teorier er det særlig den jødiske etnologen Franz Boas (1858-1942) sitt arbeid som blir viet oppmerksomhet i "The Culture of Critique". Boas blir holdt ansvarlig for fenomener som kulturrelativisme og oppsmuldringen av begrepet rase, som av Boas blir definert som en sosial konstruksjon. Det går da ifølge MacDonald en rød tråd fra disse i hovedsak jødiske ideene til dagens tanker om et multikulturelt og multietnisk Vesten.
Psykoanalysen blir av MacDonald beskrevet som en jødisk kvasivitenskap med lav eller ingen validitet grunnet mangelen på testbare empiriske data, noe som bryter mot en vitenskapelig metodikk. Dette er i dag rådende sensus i de fleste fagmiljøer, da svært få (stort sett utenom de selv) ser på "psykoanalysen" som vitenskap eller legdom for sinnet i dag. Den politiske agendaen til Sigmund Freud (1856-1939) blir i "The Culture of Critique" ansett å være et systematisk angrep på et tradisjonelt vestlig seksualsyn med påfølgende erodering av normative, konserverende trekk. MacDonald trekker her linjer mellom Freud og aksepten for homoseksualitet og pornografi i brede lag av folk i dagens vestlige samfunn. Freud blir også beskyldt for å rette systematiske angrep på europeeres gudstro og særlig den katolske kirkens makt ved å mer eller mindre sette likhetstegn mellom autoritetstro og sinnsykdom.
Frankfurtskolens angrep på vestlige samfunns påståtte dyrking av autoritære personlighetstrekk og koblingen av disse med antisemittisme blir videre behandlet av MacDonald. Han viser hvordan Frankfurtskolens studier definerer lojale, ambisiøse og seksuelt trygge mennesker som patologisk syke og grunnleggende antisemittiske og videre hvordan uambisiøse og opposisjonelle personlighetstyper defineres som frigjorte og noe å se opp til i Vesten. Her viser MacDonald det han tolker som jødisk dobbeltmoral. Som eksempel fremhever han jøders tendens til lojalitet ovenfor autoriteter i gruppen, dype etnosentriske verdensanskuelse og aversjon mot å gifte seg utenfor sin genetiske gruppe. I flere undersøkelser som MacDonald refererer til der jødiske venstreradikale aktivister på 60-tallet ble spurt om de kunne tenke seg å gifte med en ikke-jøde, blir de himmelfalne og må innrømme at tanken aldri engang hadde slått de.
MacDonald viser videre den sterke koblingen mellom marxisme og jødedommen. Jødenes rolle i den russiske revolusjon blir belyst. Her er et sentralt poeng hos MacDonald jødenes motivasjon for å velte et tsaristisk samfunnssystem som la hinder for en jødisk mobilitet både i samfunnet grunnet russisk erfaring med jødisk samspill innad i sin etniske gruppe. Revolusjonen blir altså en evolusjonær strategi for jødene som gruppe og en kamp mot den europeiske majoritetsbefolkningen sine etniske interesser. Han belyser også jødenes politiske dominans i de fleste østeuropeiske landene etter andre verdenskrig der kommunistpartier grep makten etter aksemaktenes fall i 1945 og utover på 50-tallet. De revolusjonære politiske holdningene til et flertall av jødiske immigranter til USA blir også belyst. Marxismen er per definisjon antitesen til et tradisjonelt, religiøst og autoritært vestlig samfunn. Koblingen mellom marxismen og det jødiske folk gjør at marxismen også må ses som å være nok et jødisk basert angrep på tradisjonelle vestlige verdier, samfunn og etniske interesser.
Når det gjelder innvandringspolitikk eksisterer det ifølge MacDonald en klar overvekt av jøder innenfor organisasjoner som har som mål å opprette eller opprettholde multikulturelle samfunn. Dette kan være innenfor politiske partier eller f.eks. innenfor borgerrettsbevegelsen i USA etter andre verdenskrig. Dette kan ses på som en jødisk splitt og hersk taktikk, ifølge MacDonald. Jødisk evolusjonær strategi dikterer at de har mindre å frykte i et "samfunn" av flere subkulturer enn om jødene skulle leve som minoritet innenfor et territorium dominert av en dominerende og på alle måter homogen befolkningsgruppe.
