La France avec nous

Bokens fremside.

La France avec nous! (no. Frankrike er med oss!) er en bok skrevet av Jacques Doriot. Boken ble utgitt hos Flammarion i 1937, kort tid etter grunnleggelsen av Parti populaire français, og tar for seg partiets politiske, økonomiske og organisatoriske grunnlinjer.

Innholdsliste

Del 1: Parti populaire français sperrer veien for kommunistene

Kapittel 1, P.P.F., en ung kjempe.

Kapittel 2, Venstrepartiene er Moskvas håndlangere.

Kapittel 3, Det kommunistiske komplettet mot statens sikkerhet.

Del 2: Utenrikspolitikken (hvordan Stalin dirigerer vår utenrikspolitikk)

Kapittel 4, Hvordan vi har forspilt vår rolle etter krigen.

Kapittel 5, De bitre fruktene av pakten med Russland.

Kapittel 6, Vi må finne tilbake til våre allierte.

Kapittel 7, Normaliserte forbindelser mellom Frankrike og Tyskland er et essensielt vilkår for fred.

Del 3: Den økonomiske politikken (den økonomiske liberalismen er stein død)

Kapittel 8, Fra deflasjonen under Laval til devaluasjonen under Blum.

Kapittel 9, En forståelse av den aktuelle krisen.

Kapittel 10, Marxismen har spilt fallitt.

Kapittel 11, Vårt økonomiske program.

Del 4: Innenrikspolitikken (Frankrike først, deretter den enkelte franskmann)

Kapittel 12, En nasjonal disiplin.

Kapittel 13, Til dere, mine kamerater i det franske folkepartiet, sier jeg...

Kapittel 14, P.P.F. og arbeiderklassen.

Kapittel 15, Vi gjenreiser den franske enheten!

Utdrag (kapittel 13)

Til dere, mine kamerater i PPF, sier jeg...

Vårt parti er allerede i det små det som Frankrike kommer til å være i morgen.

Vårt parti er satt sammen av menn med bakgrunn fra alle omstendigheter og fra alle horisonter. Et alvorlig problem meldte seg dagen etter opprettelsen. Hvordan klare å organisere det hele?

Hvordan skulle folk forholde seg til hverandre? Hvordan skulle arbeideren forholde seg til sjefen, kroppsarbeideren til den intellektuelle, den tidligere kommunisten til den tidligere frivillige nasjonalisten, den tidligere sosialisten til den tidligere "unge patrioten", den gamle radikaleren til katolikken? For hos oss står alle fritt med sitt eget ståsted.

Framfor denne rimelig sammensatte forsamlingen, var det med en viss uro at jeg hadde stilt meg disse spørsmålene, for av suksess og av fiasko oppstår det ikke så rent lite erfaring. Skulle forsøket i Saint-Denis ende med fiasko, så ville det være den knuste drømmen om en nasjonal og sosial forsoning. Skulle det ende med suksess, så ville det være det endelige beviset på at en kunne få til en samling på nasjonalt og sosialt grunnlag, at en kunne forsone klassene, at en kunne formidle ideen om nasjonen også til arbeiderne.

Det er til min store stolthet at vi har lykkes. Vårt parti er allerede et lite, gjenforent Frankrike. Det er modellen av det som hele Frankrike skal bli i morgen. Denne erfaringen har imidlertid blitt gjort i det mest vanskelige øyeblikket, på det tidspunktet der hatet mellom klassene var på det sterkeste, på det tidspunktet der lederne både til høyre og til venstre hadde anstrengt seg til det ytterste for å konfrontere hverandre fra hver sin fiendligstilte gruppering.

Hver enkelt har sin plass i PPF

Nå kan dere se, at det ikke gjenstår noe mer enn at resten av landet gjør det samme som dere allerede har gjort. Vårt parti må være en broderlig forsamling av folk som kjemper for samme sak, samme hva som skulle være deres personlige bakgrunn.

Jeg vil slå fast overfor alle medlemmer av partiet, som står samlet på tvers av generasjoner, hvor hver enkelt bidrar med sitt, at det ikke kommer på tale at noen skal bli kritisert for sin politiske fortid eller sosiale bakgrunn. Partiledelsen vil gi hver enkelt sin plass i bevegelsen, den plassen der han kan gjøre et best mulig arbeid for hele partiet.

Den eneste loven som jeg vil kjenne, det er loven om personlige meritter og moralsk redelighet, om verdien av hver enkelt som er med i partiet.

Det som vi har innledet i partiet, det må vi fortsette med: I hundretusentall har folk strømmet til bevegelsen. Det er deres oppdrag å fortelle dem hva det er det franske folkepartiet står for. Dere må fortelle dem alle, arbeidere, sjefer, intellektuelle, bønder, dere må fortelle dem alle at de har sin plass hos oss og at de må komme til oss.

Og deretter, når de har entret i vårt broderlige partis rekker, så må dere være forsonlige overfor dem slik at de kan fullføre sin utvikling i riktig retning. Ja, det er vår oppgave, forstår dere, å ta imot tidligere kommunister, å ta imot folk som har vært aktive på ytre høyre. At det med disse menneskene i vår bevegelse også kommer til meningsforskjeller, til nyanser i tankemønstre, hvem kan trekke det i tvil? Men styrken til vårt parti, det er at man tillater nettopp disse forskjellene, disse nyansene, disse motstridende tankene, men at vi alle underordner dem vårt store nasjonale ideal!

Etter et par måneder, når folk har sluttet seg til oss, så kan de ikke lenger være tidligere høyrefolk, tidligere venstrefolk, tidligere kommunister, tidligere sosialister, tidligere kongetro! Jeg vil ikke kjenne til noen andre enn soldater for PPF, ført fram av viljen til å redde landet!

Fortiden tilhører dere. Framtiden tilhører partiet. Partiet tilhører Frankrike

Fortiden til hver enkelt av dere, den tilhører oss. Vi har måttet gjøre betraktelige anstrengelser hos oss selv - meg selv som den første - for å kunne stå på denne plattformen og kunne snakke nasjonalt. Altså, deres fortid tilhører dere, vår framtid tilhører det franske folkepartiet!

Våre verdier er det eneste som meritterer

Med dere vil jeg være ærlig, lojal og tydelig. I dette partiet er alle ambisjoner tillatt. Det kreves bare at de oppfyller ett enkelt vilkår: At de samsvarer med interessene til partiet og ideene som vi representerer. Dere har alle deres markskalkstav i sekken, og det er opp til dere å vinne deres striper på slagmarken. Ambisjonene til folk som arbeider til sakens beste er normale og legitime. Et parti som ikke velger sine kadre gjennom handling er et innskrumpet parti. Og for å kunne handle, så må man ha viljen, ambisjonen om å nå fram til det målet som man har satt seg. Det er grunnen til at jeg finner det legitimt at hver mann fra partiet må kunne ha viljen til å bli en av lederne og en av de mest aktive representantene for partiet. Om motet og talentet kommer på toppen av ambisjonenen, så kommer vi til å oppnå utmerkede resultater. Man må være ambisiøs i partiet, ambisiøse for oss selv, for partiet, for landet. Ingen kommer til å klage over det, for vi trenger folk og det mangler ikke på regioner å vinne eller på folk som må overbevises her i Frankrike.

Om autoritetens karakter i partiet

Dere har en ubegrenset aksjonsradius. Det som man ikke kan tolerere i partiet, det er at ambisjonene drives fram med intriger, konspirasjoner og indre oppløsning. Jeg vil være ærlig med partiet. Jeg har aldri hatt noen slags interesse av denne typen øvelser. I dag har jeg enda en grunn til å ikke beskjeftige med med denslags: Jeg har ikke lenger tid.

Så, om jeg i partiet støter på, - det har ennå ikke skjedd, men man gjør rett i å ta sine forholdsregler -, denslags intriger, denslags forførere, så kommer jeg til å bruke all min energi, all min autoritet, for å bli kvitt dem. Slik kommer de til å gjøre oss en dobbel tjeneste: De lar oss få være i fred, mens de forgifter andre folk andre steder. Det vil for dem være den eneste måten de kan tjene oss: Om man fortsatt kan benytte dem på denne måten, så kan dere være sikre på at jeg kommer til å sørge for dette arbeidet.

Hos oss er disiplinen frivillig: Det vil si at de som ikke vil underordne seg partiets disiplin, de trenger heller ikke å følge den. Unødvendig å bryte opp partiet. Disiplin er disiplin: Man godtar den eller man godtar den ikke. Om man ikke vil, til hva skal det tjene å plage andre med det? Det er så enkelt. Heller enn å lage vanskeligheter for partiet og å forhindre det i å føre sine aksjoner, så er det enkelt: Man forlater partiet. Det er den eneste måten å være korrekt med seg selv.

Og det er såre enkelt forholde seg korrekt til et parti hvor man ikke vil følge partidisiplinen. Vi tvinger ingen til å være medlem. Men de som er medlemmer må vite at de kjemper for en allmenn sak og ikke for sin personlige sak.

Vår disiplin er lett å følge, det er aksjonsdisiplin og det er propagandadisiplin. Jeg har sagt: Det er plass i partiet for folk av utdannelser og tanker av ymist slag. Det handler ikke om å forsteine tankene til partimedlemmene, å få dem til å tenke i serie. Tvert imot. Partiledelsen er alltid mottakelig for for observasjoner, for forslag, for frimodig kritikk og protester. Partiledelsen er ikke allvitende. Den har behov for å lære fra folks liv. Den har behov for å lære og hente kollektive erfaringer fra det som livet representerer.

Det er grunnen til at ledelsen lytter lidenskapelig til alt det som blir sagt i partiet. Den rekner partiet som et stort laboratorium av ideer. Ledelsen oppgave er å gå videre, og ut fra disse ideene skape en dagsorden, forme slagord som kan resultere i aksjoner: Det er fra de hviskende stemmene i i partiets indre liv at ledelsen må lære. Men når ledelsen har talt, utdypet sine tanker, da gjelder det at vi alle snakker med en røst. Våre innerste overbevisninger i forhold til det og det slagordet, den og den dagsordenen, det må være mindre viktig.

Det som teller, det er at på samme tid, i alle hjørner av Frankrike, om det så er i Paris eller i den mest bortgjemte avkrok i Alpene, overalt må propagandistene til PPF presentere det samme budskapet.

Propaganda først

Den felles forståelsen som er nødvendig ved store endringer, den skapes ikke ved flisespikkeri og spissfindigheter omkring våre ideer. Den skapes ved repetisjon av de samme ideene, formulerte ideer som må settes fram igjen og igjen. Man må fortelle de samme sannhetene hundre ganger før de kan bli en felles, akseptert idè i hele landet. Det er grunnen til at et parti som vårt, som huser alle slags meninger, krever ytre disiplin og dermed oppofrelse fra hver enkelt, for å kunne nå vårt felles mål.

Vi samler franskmennene som søker hverandre

Om vi klarer å være broderlig samlet i vennskap, kampbroderskap, og disiplin, der det ene ikke fungerer uten det andre, så vil vi bli usynlige på den måten at vi kan samle under vår fane alle franskmenn som søker hverandre.

Og disse finnes overalt. I alle partiet, på alle kongresser, til høyre og til venstre. I Biarritz som i Bourg-en-Bresse har folk gitt uttrykk for de samme holdningene som oss, og da framfor alt ungdommen. Mange er de som har gått til kamp mot den politiske ånden som har ført oss alle til der vi er i dag. Det er grunnen til at det franske folkepartiet ikke stenger døren for noen. Det er også grunnen til at vi vil forbli absolutt uavhengige.

Vi vil ikke tilhøre noen blokk

Fra alle kanter ber man oss om å forme en langvarig og unik front av nasjonale organisasjoner. Atter andre ville være sjeleglade over å se oss integrerte i folkefronten (Front populaire). Sannheten er den at vi har ikke tenkt å danne noen blokk eller noen langvarig avtale hverken med den ene eller den andre. Vi kommer ikke til å gå inn i noen blokk, vi har ikke tenkt å bidra til at Frankrike blir splittet i to fiendtlige leire, med alle de farene for borgerkrig som det fører med seg. For målet med våre aksjoner er ikke å sette høyre opp mot venstre eller venstre opp mot høyre. Målet er å samle alle franskmenn. Og det er det som vi kommer til å gjøre.

Hverken kjeltringer med skyggelue eller bråkmakere: Franskmenn

De fire millionene med franskmenn, arbeidere, bønder, småborgere, som har stemt på folkefronten: Vi ser ikke på disse som kjeltringer med skyggelue. Vi ser på disse som folk vi må vinne for vår sak. Vi ser heller ikke på den massen av franskmenn som er samlet hos høyrepartiene, i de gamle ligaene, som beryktede bråkmakere som man må slå ned på. Vi ser på dem alle som gode franskmenn som det må være mulig å forsone.

Èn eneste fiende: Moskva

Vi har bare èn eneste systematisk fiende i den politiske kampen: Det er kommunismen. Det er mot denne at man må rette alle slag. Når det gjelder dens forbundsfeller og dens støttespillere, så bekjemper vi dem i den grad de stiller seg på kommunismen side. Men i den grad vi kan få det til, så må man også legge til rette for at organisasjoner og partier som nå tilhører folkefronten kan komme til å bryte med kommunismen. Det er grunnen, tross i observasjonene og kritikken som vi kan rette mot folkefronten, at vi ikke vil fordømme dem som en blokk. Mellom kommunistene og de medlemmene i folkefronten som bekjemper dem, må man alltid gjøre et skille. Man må alltid tenke at der finnes det millioner av franskmenn som vi må samle under den nasjonale fanen. De er ikke så langt derifra. Det er grunnen til at vi må ta oss av dem.

Med alle som forsvarer friheten

Og nå vil jeg snakke om de avtalene som vi kan komme til å gjøre med den og den organisasjonen. På hvilke vilkår vil vi komme til å gå inn i en blokk? Det har jeg allerede sagt. Under hvilke vilkår vil vi kunne ha samtalepartnere hos militære ledere? Det har jeg bekreftet. Om kommunistene gjør opptak til borgerkrig, så er det hos oss ikke lenger spørsmål om nyanser. Man må framfor alt forsvare sitt hjem.

Om den lokale friheten er truet, så tar vi i mot hos oss de organisasjonene som forsvarer den. Men når vi går til det steget, så må vi også strekke ut hånden til andre når det er deres friheter og rettigheter som er truet.

Når det er sagt, etter de provisorisk avtalte aksjonenes fullbyrdelse, så er vi atter fullstendig fri til å føre vår propaganda. Vi fornærmer ikke noen. Vi slår til mot kommunismen. Hovedsaken er å isolere kommunismen. Hovedsaken er å kjempe mot kommunismen. Derfor handler hele taktikken vår i dette landet om å forsone de massene som finnes både til høyre og venstre og som vil kjempe mot kommunismen.

Dette er for oss et helt essensielt mål. Men det neste målet, ikke mindre essensielt, det er å vinne flertallet i landet. Vi er ennå en minoritet. Gjennom vår propaganda, gjennom våre aksjoner, må vi komme i flertall. Dette kommer an på dere, og på dere alene.