Léon Degrelle
Léon Degrelle (15. juni 1906 - 31. mars 1994) var en belgisk nasjonalist, leder av Rexistpartiet og soldat samt offiser i Waffen-SS under andre verdenskrig. Degrelle regnes for å være den mest kjente ikke-tyskeren i Waffen-SS og ble belønnet med flere høye utmerkelser.
Degrelle flyktet til Spania etter andre verdenskrig, der han oppholdt seg fram til sin død. Han ble i etterkrigstiden ansett som en legende i nasjonalistiske kretser i Europa.
Innhold
Rex
Léon Joseph Marie Ignace Degrelle ble født i en belgisk by av franske foreldre. Degrelle studerte på et universitet for Jesuitter og arbeidet som journalist for den konservative romersk katolske Christus Rex. Han ble i 1930 aktiv i og også leder for en bevegelse ved navnet Rex. Degrelle var en dyktig agitator som trakk nye tilhengere til bevegelsen. Før valget i 1936 omorganiserte han bevegelsen til et politisk parti. Valget ga 21 seter i huset og 2 seter i senatet. Rexistene sto for sosial likhet, men var sterkt antikommunistisk og veldig fascistisk.
Ved den tyske innmarsjen i Belgia den 10. mai 1940, Fall Gelb, ble Degrelle fengslet umiddelbart av det belgiske politiet (til tross for at han hadde parlamentarisk immunitet som et parlamentsmedlem) og ble deportert til Frankrike der han ble plassert i konsentrasjonsleiren Le Vernet. Mistenkt for å bli en mulig femtekolonnist. Degrelle ble torturert i løpet av sin tid i fangenskap, men ble frigjort av rexist tilhengere i kaoset som rådde etter at Tyskland beseiret Frankrike. Degrelle regnet etter sin løslatelse at han med Hitlers støtte kunne danne en regjering og realisere sin drøm om et Storbelgia. Men manglet nok støtte fra både belgierne og tyskerne.
Frivillig på Østfronten
Den 22. juni 1941 begynte Tyskland sin invasjon av Sovjetunionen, operasjon Barbarossa, og frivillige fra hele Europa meldte seg til "korstoget mot bolsjevismen". Degrelles Rexistparti ville se en Légion Wallonien som ble dannet av lederen for partiets paramilitære gren, Fernand Rouleau. Legionen fikk det formelle navnet Wallonische-Infanterie Bataillon 373 og Degrelle ankom østfronten i begynnelsen av november 1941. Under de første månedene deltok Degrelle i bekjempelse av partisaner. I disse partisan strider utmerket Degrelle seg som en dyktig og modig soldat, han fikk jernkorset av begge klasser. Han ble såret flere ganger under sin militær tjenestegjøring, men ingen alvorlige skader.
SS-Sturmbrigade Wallonien
I juni 1943 ble de vallonske soldatene ført over til Waffen-SS og dannet SS-Sturmbrigade Wallonien, brigaden ble en del av SS-Panzergrenadier-Division "Wiking" og kjempet på østfronten. Under denne tid fungerte Degrelle som adjutant for brigadens befalshaver Lucien Lippert. Da Lippert falt den 13. februar 1944, fikk Degrelle ta over befalet. Tyskerne brøt seg til slutt under svære tap ut av lommen. Under utbruddet samlet Degrelle menn fra spredte forband og ledet dem igjennom. For sine innsatser ble Degrelle gitt Ridderkorset. I august 1944 var Degrelle og deler av SS-Sturmbrigade Wallonien i Baltikum. De ble utplassert i en raskt samlet Kampfgruppe som også besto av forband fra 11. SS-Freiwilligen-Panzergrenadier-Division "Nordland" og 4. SS-Freiwilligen-Panzergrenadier-Brigade Nederland. Under natten mot den 16. august satte Kampfgruppen i gang i retning mot Dorpat. Under stridene rundt Dorpat stred Degrelles tropper hardt og Degrelle ble også tvunget til å kaste inn assistenter og kokker i stridene. For disse kampene ble Degrelle gitt eikeløv til sitt ridderkors.
På høsten 1944 ble brigaden trukket tilbake fra fronten og oppgradert til en Grenadier-Division, 28. SS-Freiwilligen-Grenadier-Division "Wallonien", der Degrelle ble befalshaver. Den 23. november fikk han også den sivile rollen som Volksführer der Wallonen. Degrelle ledet sin divisjon under krigens siste måneder der de deltok i operasjon Sonnenwende og de påfølgende retrettkampene.
Etter krigen ble en av de vallonske veteranene intervjuet og kommenterte Degrelle med følgende ord: mais il était des nôtres (men det var en av oss), hvor han mener at Degrelle ble utsatt for samme risiko ved fronten.
Etterkrigstiden
Ved slutten av krigen som gikk mot Det tredje rikets tap og kapitulasjon, flyktet Degrelle til Danmark og deretter til Norge hvor han kommanderte et Heinkel He 111-fly som ble gitt til ham av selveste Albert Speer. Han ble alvorlig skadet i en krasjlanding på en strand i Nord-Spania. I det da diktatoriske Spania bosatte Degrelle seg. Han hadde blitt dømt til døden i Belgia av en belgisk domstol i november 1944 og kunne ikke vende hjem. Belgiske myndigheter gjorde flere forsøk på å få Degrelle utlevert men Spania, ledet av Francisco Franco, nektet å utlevere ham.
I Spania fikk han bo som spansk statsborger under navnet José León Ramirez Reina og falangistene satte ham i ledelsen for et byggefirma. Degrelle fortsatte å publisere og uttrykke sitt budskap og sin støtte for nasjonalismen. Han skrev et brev til paven Johannes Paulus II der han skrev at Holocaust var en stor bløff.
Når Degrelle fikk spørsmålet om han hadde noen anger fra krigstiden, sa han "bare at vi tapte". Leon Degrelle døde i Malaga den 31. mars 1994.
