René Guénon

Fra Metapedia
Hopp til: navigasjon, søk
René Guénon

René Guénon eller Abd al-Wâhid Yahyâ ble født 15. November 1886, døde 7. Januar 1951. Han var en fransk religionsfilosof og metafysiker, forfatter av en rekke innflytelsesrike bøker om tradisjonell religion og philosophia perennis. Réne Guénon er regnet som grunnleggeren av den Tradisjonelle skolen og har utøvd en betydelig innflytelse på senere tilhengere av philosophia perennis, der den sveitsiske religionshistorikeren Frithjof Schuon (Isa Nur al-din) er den mest betydningsfulle.

Liv

Man kjenner lite til René Guénons liv, noe som kan tilskrives hans selvpålagte ”isolasjon” fra offentligheten. Han ble født i 1886 i den franske byen Blois, i et høyborgergerlig katolsk hjem. Han studerte matematikk og filosofi ved Universitetet i Paris, og var meget språkbegavet (han behersket minst et ti-talls moderne språk). Guénon interesserte seg for okkultismen og de ulike ny-åndelige strømingene som Paris i andre halvdel av 1880-tallet ble et arnested for. Han hadde også kontakter med eliten av Paris` kulturliv, personligheter som filosofen Jacques Maritain og orientalisten René Grousset. Denne interessen førte til at Guénon i 1906 ble innviet i Martinisternes frimurerorden, før han kort tid etter inntrådte i den Gnostiske Kirke (l’Èglise Gnostique) hvor han ble utnevnt til ’biskop’.

Guénon sto med dette sjelelig sett nært opp til den moderne teosofiens grunnlegger; eksilrusserinnen Madame Helena Blavatsky, men han forlot den teosofiske skolen og ble istedet redaktør for det nystartede tidsskriftet La Gnose (Gnosis). Innenfor rammen av dette ”redskapet” presiserte Guènon sin kritikk av okkultismen og det han betraktet som falsk synkretisme (bestrebelse for forening mellom forskjellige, især religiøse, partier). En av de som bidro med dype esoteriske tekster i La Gnose var den svenske maleren og muslimen Ivan Aguèli.

Aguèli presenterte her sitt syn på sufismen som en universell tolkning av islam og bidro sterkt til Guénons forståelse av sufismen. Guènon ble innviet i sufismen og Shadhiliyya-ordenen av Ivan Aguèli i Paris i 1911, og tok navnet Abd al-Wahid Yahya. Når hans første kone gikk bort i 1930 bosatte han seg i Kairo, der han i en omfattende serie av publikasjoner presenterte ulike aspekter av philosophia perennis for et vestlig publikum. Han giftet seg med en egyptisk kvinne og lærte arabisk flytende, kledte seg i tradisjonell arabisk drakt og i sitt nabolag i Kairo ble han tiltalt med den ærverdige tittelen shaykh.

Tanker og holdninger

Sufismen var i Guénons øyne ett av flere uttrykk for philosophia perennis, og hans store bidrag til religionsstudiet ligger ikke utelukkende i rammen for Islams mystikk, som han praktiserte i sin egen hverdag, men først og fremst i sine utredninger om religionenes transcendentale enhet, symbolismen som metafysikkens universelle uttrykk og hinduistisk kosmologi. For Guénon var symbolismen en levende alkemi som har som endemål å omvandle sjelen. Han kritiserte de destruktive tendensene i modernitetens tekniske og industrielle utvikling og satte disse opp mot Østens levende og ekte esoterisme. I hans øyne utgjorde moderniteten siste fase i menneskets historie, det hinduene kaller kali yuga (”den mørke epoken”) Han mente at når menneskeheten falt ned fra sin paradisiske tilstand så oppstod det fire skapelsessykluser, som er i overensstemmelse med den antikke filosofiens gull-, sølv-, kopper- og bronsealder. Det moderne mennesket befinner seg, i følge Guénon, i den laveste (siste) av disse syklusene; denne hadde sitt utspring i Europa og hadde sin begynnelse når middelalderen sluttet, det vil si rundt år 1300. I dag lever vi altså i syklusen som innleder verdens oppløsning.

Begrepet tradisjon er sentralt hos Guénon. Han mener at tradisjonen inneholder menneskehetens samlede åpenbaringer. Han mener at tradisjonen er i overensstemmelse med de opprinnelige åndelige og intellektuelle arvedelene som menneskene var bærere av når himmelen og jorden ennå var ett. I følge Guénon finner man tradisjonen gjenspeilet i alle senere tradisjoner som stadig fornyer det guddommeliges vertikale påvirkning på jorden. Følgelig er tradisjonen den samme overalt og ikler seg ulike former i tid og rom, fra eskimoenes og aboriginernes naturreligioner, til islam, hinduisme, buddhisme og taoisme. Naturreligionene inngår i philosophia perennis ved at de betrakter den urørte naturen som et sinnsbilde for den guddommelige åpenbaring, en forutanelse av paradiset. Tradisjonen og dens historiske uttrykk representerer hos Guénon til og med antitesen til den moderniteten som har preget menneskenes moderne livsformer siden renessansen.

Bibliografi

Senere samlingsverk

Eksterne Lenker


Denne artikkelen inngår i emnesportalen om Tradisjonalisme