Metapedia is growing — and we need your help to keep it that way. Please contribute to our ongoing fundraiser.

Tradisjonalisme

Fra Metapedia

Gå til: navigasjon, søk

Tradisjonalismen er i sin nåværende form skapt på bakgrunn av fra den franske metafysikeren René Guénons tanker, selv om dets prinsipper er vurdert som tidløse og finnes i alle autentiske tradisjoner. Termen Philosophia Perennis går tilbake til Renessansen, omtrent samme betydning har det Hinduistiske uttrykket Sanatana Dharma – Evig Sannhet.

Andre med betydelig påvirkning på Tradisjonalismen var den Tysk-Sveitsiske filosofen Frithjof Schuon og den Srilankiske akademikeren Ananda Coomaraswamy. I tillegg kommer navn som Titus Burckhardt, Martin Lings, og Seyyed Hossein Nasr.

Innhold

Idelære

Perennialistene anser den moderne sivilisasjonen som en dekadent pseudo-sivilisasjon som synliggjør de verste uttrykkene av Kali Yuga (Den Mørke Tidsalder i følge Hinduistisk kosmologi). Således avviser de også ideen om at verden beveger seg i opplysningens tegn kvalitativt frem- og oppover. Mot dette moderne ”avviket” fremsetter Perennialistene en evig visdom som har guddommelig opphav, en ”Opprinnelig Tradisjon”, som er formidlet fra menneskehetens opprinnelse og delvis gjenreist av hver grunnlegger av en ny religion.

Perennialistene har en særskilt definisjon av ”Tradisjon”. Tradisjon innebærer en ide om formidling (foretatt av ”noen”), men for Guénon og hans støttespillere har ikke tradisjon en menneskelig opprinnelse og blir i stedet tillagt som prinsipper åpenbart fra Himmelen og binder mennesket til sitt guddommelige opphav. Bak de ulike religiøse uttrykkene kan man skjelne èn enkelt Tradisjon, det som Schuon kaller en ”transcendental enhet”. De hevder at de historisk separerte tradisjonene deler ikke bare samme guddommelige opphav, men er basert på de samme metafysiske prinsippene, som oftest kalt philosophia perennis.

Så langt man kan få brakt på det rene er selve termen “philosophia perennis” moderne, og er først kjent fra Renessansen. Selv om termen som oftest er assosiert med filosofen Leibniz som selv har det fra 1500-talls teologen Augustinus Steuchius. Men idealene bak en slik filosofi er mye eldre og man kan gjenkjenne det i ”the Golden Chain” (seira) i Neoplatonismen, i det Patrisike (de eldre kirkefedrene) Lex primordialis, i det Islamske Din al-Fitra eller til og med i det Hinduistiske Sanathana Dharma.

Gjenoppdagelsen av Tradisjonalismen

Den franske forfatteren René Guénon (1886 – 1951) var på mange måter en pioner i gjenoppdagelsen av Philosophia Perennis, bedre kjent som Sophia Perennis på 1900-tallet. Synet som han i stor grad deler med senere Perenniale autoriteter er at de Semittiske religioner har en Eksoterisk/esoterisk struktur. Eksoterisme, den ytre dimensjonen av religionen, er basert på religiøse ritualer og en moral, men også en dogmatisk teologi. Det eksoteriske synet er karakterisert med sin ”sentimentalistiske”, snarere enn en rent intellektuell natur og er begrenset. Basert som den er på doktrinen om skapelsen og den påfølgende dualiteten mellom Gud og det skapte, tilbyr ikke eksoterismen noen metoder for å transcendere begrensningene som den menneskelige tilstand utgjør. Målet er kun religiøs frelse som Guénon definerer som en evig tilstand av total lykke og det himmelske Paradis. I følge det Tradisjonalistiske synet så er esoterisme mer enn den komplimenterende delen sammen med eksoterismen, åndens forhold til bokstaven, kjernen med hensyn til skallet. Esoterismen har i det minste de jure, en total autonomi med hensyn til religion, fordi dets innerste substans er den Opprinnelige Tradisjonen selv. Basert på pur metafysikk - som Guénon forstår som en supra-rasjonell kunnskap om det guddommelige, en gnosis, og ikke et rasjonalistisk system eller teologisk dogme – er målet realiseringen av de ypperste vesenstilstander og til slutt en sammensmelting av det individuelle selvet og Prinsippet. Guénon kaller denne enheten ”the Supreme Identity”.

Med Prinsipp mener Guénon og Schuon mer enn den personlige Gud I eksoterisk teologi: den suprapersonlige Essensen, Bakenfor-Væren, det Absolutte som er både totalt transcendentalt og immanent til manifestasjonen. Deres syn er at den innerste essensen til individet ikke er forskjellig fra det Absolutte selv. Det Guénon her refererer til er de Vediske konseptene vedrørende Brahman (Prinsipp), Atma (Selvet) og Moksa (Frigjørelse). Denne referansen er ikke tilfeldig eller overflatisk. For Guénon så representerer det Hinduistiske Sanathana Dharma ”den direkte arven fra den Opprinnelige Tradisjon”. Generelt kan man si at de betydelige tradisjonene i Asia (Advaita Vedanta, Taoisme og Mahayana Buddhisme) spiller en paradigme-funksjon i hans verker. Han vurderer dem som mer rigide uttrykk av pur metafysikk, selv om denne universelle visdommen i seg selv verken er Vestlig eller Østlig.

I motsetning til Semittiske religioner har ikke de Asiatiske religionene en esoterisk/eksoterisk struktur som har utviklet seg på et senere tidspunkt I den historiske syklusen, I en tid preget av økende åndelig dekadens, hvor majoriteten av menneskene ikke lengre var “kvalifisert” til å forstå metafysiske sannheter og transcendentale muligheter i den menneskelige tilstand.

For Guénon, forfatteren av Crisis of the Modern World, så er slutten på denne nedadgående prosessen moderniteten I seg selv, som manifesterer de verste utslagene av Kali Yuga. Guénon kalte også vår tidsalder for Kvantitetsstyre, fordi mennesket og kosmos er i stadig økende grad styrt av, ontologisk forstått, av det materielle. Tragedien for den Vestlige verden siden Renessansen er i følge Guénon at den har tapt nesten alt av kontakt med Sophia Perennis og det Hellige. Som konsekvens så er det så å si umulig, sett i en Vestlig kontekst, for en åndelig søkende å motta en ekte innvielse og å følge en esoterisk vei.

Guénons personlige liv og arv

Det er viktig å fremheve her at selv om Guénon har influert personer som Julius Evola så har ingen av hovedforfatterne blant tradisjonalistene delt Evolas politiske syn. Faktisk så blir hans bøker generelt sett på som en anti-tradisjonalistisk avsporing, basert på en inversjon av hierarkiet mellom kontemplasjon og handling. Tradisjonalistiske forfattere var snarere apolitiske, dog konservativt innstilte, og avsto fra enhver politisk involvering.

Selv om Guénon I sin første bok tok til orde for å gjenopprette tradisjonell ”intellectualité” i Vesten med basis i Katolisismen og Frimureri, er det klart at Guénon ganske tidlig ga opp en ide om åndelig og spirituell opplivning av Vesten basert kun på Kristendommens prinsipper. Etter å ha avvist Teosofismen og ny-okkultismen, to innflytelsesrike retninger i Guénons samtid, som lureri, ble han i 1912 innviet i Shadhili- ordenen og flyttet til Kairo i 1930 hvor han tilbrakte resten av sitt liv som Sufi-muslim. Han ga uttrykk for at Sufismen var den lettest tilgjengelige formen for tradisjonell innvielse for et menneske med opprinnelse i Vesten som var innstilt på å søke ut det som lengre ikke fantes der: en inngang til veien mot kunnskap (Jnana eller Gnosis) sammenlignbart med Advaita.

Faktisk så ble mange av Guénons støttespillere, slik som Frithjof Schuon, Martin Lings og Titus Burckhardt, innviet i Sufismen; til og med den Hinduistiske Ananda Coomaraswamy. Andre forble kristne, slik som den religiøse filosofen Jean Borella. Marco Pallis var Buddhist. De mest innflytelsesrike i denne retningen i Nord-Europa er alle konvertitter til Islam: Kurt Almqvist, Tage Lindbom og Ashk Dahlén.

Man kan hevde at Tradisjonalismen har en sterk, om enn diskret innflytelse på områder som Komparativ Religion og spesielt den yngre Mircea Eliade, selv om han selv ikke var medlem av denne retningen på noen måte. Samtidige forskere og akademikere som Huston Smith, William Chittick, Harry Oldmeadow, James Cutsinger og Seyyed Hossein Nasr har alle støtte Perennialismen som et alternativ til den sekulære tilnærmingen til religiøse fenomen.

Kjente Tradisjonalister

Les mer

Eksterne lenker


Denne artikkelen inngår i emnesportalen om Tradisjonalisme
Denne artikkelen inngår i emnesportalen om Europeiske Nye Høyre
Denne artikkelen inngår i emnesportalen om Identitarisme
Personlige verktøy
På andre språk