Et identitært manifest

Fra Metapedia
Hopp til: navigasjon, søk

Et identitært manifest er et manifest som ble lansert i 2008 for den nordisk-identitære bevegelsen, av Nordisk forbund.

Innledning

Identitet av latin idem, «det samme», refererer til aspekter ved en person (eller fenomen) som antas å være mer bestandig eller uforanderlig over tid.

I førmoderne tid, det vil si før renessansen og reformasjonen, ble vår grunnleggende identitet definert ut fra av vår posisjon og funksjon i samfunnet, familien og vår arv samt den religion og kultur vi tilhørte og utøvde. Identiteten var for de fleste i Norden organisk bundet til det vi ble født inn i, og forble stort sett uforandret gjennom livet. Kulturelle og religiøse symboler, som vi kan kalle for kollektive identitetsfaktorer, var av stor betydning. Vi tvilte ikke på fundamentale aspekter ved vår tilværelse eller eksistens, men så oss selv som en del av en større helhet, oppbygd av deler fra det lokale og personlige; som familie, hjemsted og lokale tradisjoner - til det større, som fedreland, europeisk kulturtradisjon, folkestamme, konge og aristokrati, Gud eller Guder. Kultur, myter og religion var ikke separate, men hvilte på samme fundament. Det var altså ikke skille mellom det sakrale og det profane. På samme måte var mennesket og samfunnet ett og samme. Samfunnsstruktur, statsbegrepet og folkefellesskapet var tre sider av samme sak og representerte ikke avskilte interesser. Spørsmål om rase og etnisitet ble sjeldent direkte berørt; da det å tilhøre og verne om egenarten var en selvfølge, og på samme måte det å betrakte familie og lokalsamfunnet som base og kjerne.

Nå i den senmoderne tiden er identiteten derimot noe flyktig. Noe som er avhengig av tid og rom, og defineres ut fra politiske og ideologiske beslutninger, et global kapitalistisk marked, forflyttning av folkemasser og skiftende subjektive verdier. Identiteten har i dagens samfunn blitt noe vi velger etter smak og behag, basert på aktuelle trender.

Vesten er nå kommet til å bli en materialistisk sivilisasjon, der vår identitet stadig dekonstrueres, omformuleres og derigjennom uthules. Vi står igjen som atomiserte individer, der våre relasjoner til samfunnet, kultur, landområde og familie ikke blir bestående, men forandres i en kontinuerlig prosess. Vi styrer ikke alene som individer de forandringene som endrer vår oppfatning av oss selv og samfunnet, det vi kaller vår allmenne identitet. Vi er snarere det sammenlagte resultat av vår arv, miljø, kultur og politiske maktfaktorer.

Det tradisjonelle samfunnet har blitt omveltet av revolusjoner, materialisme, subjektivisme, relativisme, parlamentarisme og ateisme. Bit for bit har samfunnet blitt forandret, samtidig som det materielt sett er blitt gjennomført sosiale reformer som muliggjør for flertallet å akseptere politiske beslutninger som stegvis har oppløst det tradisjonelle. Denne gradvise forandringen medfører at utviklingen ofte ikke merkes før tradisjonene er borte og har gått over til å bli historie.

Det finnes de som velger å tilpasse seg den globalkonformistiske markedssivilisasjonen, der lokale, regionale, nasjonale og etniske identiteter erstattes av evne til å konsumere og måten man konsumerer på. Til slutt er det bare materielle faktorer, forbigående subjektive valg og politiske og statlige beslutninger ovenfra som avgjør vår opplevde identitet. Dette betyr at vår identitet utelukkende er avhengig av materiell status, forbruk og de overstatlige lover som politikerne påtvinger oss, og som med tiden internaliseres og videreføres av oss selv.

Et folk anses nå bare for å være en folkemasse som tilfeldig deler et geografisk territorium, og som deler sekulære og abstrakte verdier, uten noen annen historie eller skjebne enn det som finnes i nåtiden. En identitet som påbegynnes og avsluttes med det individuelle jeget. En identitet vi selv ikke kan definere på annen måte enn flyktig, og som ikke ligger dypere enn hva vi bruker av klær, ting, underholdning samt hvor vi befinner oss i lønnsklassene. Vi er blitt ubetydelige etter vår død, og er derfor blitt historieløse. Familien er midlertidig, folket foranderlig og utbyttbart. Nasjonen står bare igjen som en statlig og geografisk struktur, en del av en større overstatlig globalkapitalistisk struktur, tømt for sitt opprinnelige innhold, og er nå kun en administrativ etterlevning og symbol for undertrykkelsen av de europeiske folkefellesskap og kulturer.

Tiden er inne for å finne tilbake til det fundamentale i eksistensen, til røttene og den viljestyrte skjebne som formes av den etniske arven, den egne kulturen, den egne familien, det lokale samfunnet, folkestammen og den kulturelle skaperkraft.

Vi presenterer herved et identitært program for gjenfødselen av den organiske folkestammen; et samfunn som bygges opp av den individuelle kreativitet og vilje innen det kollektive fellesskapet. Som begynner med familien, fundamentet for folkestammen, og slutter med de nordisk-europeiske folkefellesskap som vår stamme er en del av.

Identitære søker ikke etter nok en forbigående politisk og ideologisk form, som å skape en flyktig parlamentarisk politisk bevegelse som bare modifiserer symptomene, men ikke forandrer den bakenforliggende problematikken.

Identitær strategi begynner med individet som videre utgjør det nære felleskap, stammen som så organisk skal utvikles til et folkefellesskap. Fellesskapet bygges opp gjennom å innhente og spre kunnskap, skape og utvikle kulturuttrykk, bygge nettverk som fungerer som mindre samfunn og tilslutt gjennom å arbeide politisk. I realiteten er identitære tvunget til å virke på alle nivåer samtidig for å lykkes.

Identitetens prinsipielle elementer

Identitære vil skape et grunnleggende og ekte felleskap, et samfunn basert på fundamentale prinsipper, som støttes på tre faktorer som definerer individets og fellesskapets identitet:

Etnisitet – Individets identitet kjennetegnes av den biologiske og sosiale arven som det i felleskap deler med andre innen det identitære samfunnet.

Kultur – Kulturen formes av det etniske fellesskapets vilje, og handler om å skape og utvikle en kultur som konsekvens av egen historie, den egne tradisjon og det åndelige og religiøse fundament som folkestammen deler i fellesskap. Kulturen er resultat av alle våre forfedres felles skaperkraft, åndelige søken og livsvilje som individer og som folkegruppe. Kulturen utvikles parallelt med folkestammens handlinger for å kunne svare på samtidige og fremtidige utfordringer i dialog med det fortidige, uten å miste sitt tradisjonelle fundament.

Geografi og natur – Menneskene, kulturen og identiteten påvirkes og kjennetegnes også av de geografiske omgivelsene og naturen som de har bebodd i over flere generasjoner. Det er i samspillet med denne natur identiteten får sitt unike og lokale preg som skiller den fra andre identiteter. Geografi omfatter også det territorium som det identitære samfunnet bebor og som det har viljen til å forsvare med sine liv for fellesskapets overlevelse.

Politikken underordnes den identitære ambisjon

Det politiske programmet er underordnet den identitære ambisjonen for å bygge et organisk samfunn basert på identitære prinsipper som kultur, etnisitet og natur.

Identitære anser at den politiske kampen bare kan utkjempes effektivt etter at man har konstatert at viljen til å forandre maktens forutsetninger og ikke bare dens konsekvenser finnes. En metapolitisk analyse der man analyserer den politiske og kulturelle maktens mål og konsekvenser innenfor den sivilisasjonen vi lever i nå, er en forutsetning for å kunne dra konkrete konklusjoner og forandre samfunnet gjennom politiske handlinger. Den identitære viljen til makt handler ikke om symbolsk posisjon eller formell makt, tilsvarende parlamentarisk makt innen den rådende statsstruktur, men om viljen til å fundamentalt forandre vilkårene for det politiske rom.

Det identitære politiske målet kommer alltid til å være det som gagner det identitære folkefellesskapets beste som helhet, og vil være underordnet fellesskapets kulturelle og etniske overlevelse.

Politikk handler for den identitære om innbyrdes fordeling av maktutøvelse og maktbalanse i relasjon til andre folkefellesskap, stater og kulturer utenfor dets egne identitære samfunn. I første hånd handler den politiske kampen om å sikre et territorium og et kulturelt livsrom for det identitære felleskap. Dette er bare mulig over tid gjennom politisk innflytelse, men betyr ikke at man begynner med å bekjempe de politiske institusjonene i den politiske kampen, men snarere gjennom å på grasrotnivå bygge opp det identitære fellesskapet i etapper gjennom aktivisme, nettverksbygging, folkeopplysning og kulturkamp.

For den identitære er alle midler legitime som leder frem til å sikre det identitære samfunnets fremtid, og identitære vegrer seg ikke for å benytte sine motstanderes taktikk for å tjene den langsiktige strategien. I den identitære kampen gjelder bare et motto; å gjøre det som tjener min stamme og min kultur.

Identitære og staten

Identitære ser staten som legitim kun når den handler som et verktøy for maktutøving som tjener dens egne folkestamme. Staten, uavhengig av form og storhet, skal gjenspeile det organiske samfunnets vilje til makt og utvikling, og er ikke et mål i seg selv. For identitære er statsbyggingen det siste steget for folkefellesskapet, ikke det første, og dens oppgave er å sikre folkets langsiktige overlevelse. Det første er vekkelsen av den organiske kulturen, folkefellesskapet og stammen. Den stat som ikke tjener folkestammens interesser kan derfor identitære ikke anse som legitim. Den som da står i veien for de identitære meninger og mål skal da betraktes som fiendtlig og må bekjempes med de middel som kreves.

Økonomien er underordnet det identitære folkefellesskapets vel og fremtid

Identitære tror på den private eiendomsretten slik den går i arv fra generasjon til generasjon og slik den tar form som resultat av individuell kreativitet, arbeidskapasitet og innsats. Samtidig er retten til økonomisk vinning for identitære alltid underordnet det som tjener folkefellesskapet. Økonomien skal ikke være målet, men et middel innen det identitære samfunnet som utvikles for å tjene individets skaperkraft og det identitære fellesskapets overlevelse og utvikling.

Identitære kjemper for et naturlig og organisk hierarki

Identitære vet at innen ethvert samfunn finnes et hierarki, uavhengig av statlige styreformer som monarki eller demokrati, skjult eller åpent, som rangordner alle innenfor den gitte samfunnsstrukturen. Identitære mener at man må bygge hierarkiet organisk, med utgangspunkt i individets forutsetninger og med hensyn til hvilken innsats man gjør innen folkefellesskapet. Ens innflytelse bør være avhengig av den individuelle kapasitet og innsatsen man gjør innen folkefellesskapets rammer. Det identitære samfunnet er et hierarkisk meritokrati, som ønsker å utvikle stolthet for familien og lokalsamfunnet, der man kjenner tilfredsstillelse i å virke innen folkestammen, for familien og fellesskapets interesser.

Identitær individualisme

Individualisten utmerker seg ofte som leder innen fellesskapet. Individualisme er ikke et mål i seg selv, da individualisme ikke er allment tilgjengelig, men egentlig er en egenskap som kun hører til den spesielle mennesketypen som individualisten er.

Om individualismen blir sterkere enn ansvaret vi kjenner for vårt fellesskap, vår identitet, handler det om en destruktiv individualisme. Slikt fører ikke til utvikling, men snarere til fragmentering av ikke bare den kollektive identiteten, men også blir det slutten på den individuelle identitet, fordi individet blir ubetydelig uten den identitære sammenhengen. Individets utvikling av spesielle egenskaper og talenter er nødvendige for at et samfunn skal utvikles og overleve fremtidens utfordringer, samt for å forhindre en indre stagnering. Individets dynamikk innen fellesskapet er det som gir samfunnet vitalitet, kraft og livsglede. Dette fordi fellesskapet ikke utgjør en ensformig masse, men snarere av individer som alle spiller sin rolle innenfor helheten. Det er individets vilje og handlinger som gjør at et fellesskap skiller seg fra et annet. Identitær individualisme streber ikke etter flyktig fremgang og status uten verdi etter vår død, men snarere etter å gjøre det absolutt beste ut av våre individuelle, naturgitte egenskaper til fordel for både fellesskapet og den individuelle utviklingen.

Identitære og historien

Identitære tror ikke at løsningene på de utfordringene som nå ligger foran Europas og Nordens folkestammer er direkte å finne i historien eller i historiske modeller, men at man med lærdom av historien og av historiske erfaringer må finne våre egne løsninger spesielt tilpasset vår egen tid. Historien slik den tolkes og oppfattes defineres av makten, og identitære kjemper for historisk opplysning sett fra folkefellesskapets perspektiv. Det lokale og regionale perspektivet, istedenfor det påtvungne statlige og globale perspektiv. Historien går på samme måte som kulturer - i sykluser, men den gjenoppstår ikke i sine former, men i sine arketypiske prinsipper. De identitæres historiske oppgave er å tolke det historiske til fordel for folkestammens fremtid.

Identitære og tradisjon

Identitære forveksler ikke nostalgi og borgerlig konservatisme med tradisjon, men vet at tradisjon isteden er noe organisk levende som stadig forandres uten å miste det fundamentale som ligger i urtradisjonen. Tradisjon innebærer å videreformidle og benytte seg av det essensielle av våre forfedres virke og skaperkraft slik den uttrykkes gjennom kulturen i symboler, myter, kunst, sagn, historie, litteratur, arkitektur og ritualer. Tradisjon betyr ikke å kopiere det som har vært eller henge seg opp i nostalgi eller historiefiksering, men heller å utvikle formene organisk og naturlig over generasjoner, mens de urgamle prinsippene og arketypene blir igjen og kan oppfattes så vel kollektivt som individuelt i samfunnet. Tradisjonen er ikke bare en frase, men den uttrykker et folks vilje til å overleve og i å strebe etter perfeksjon og det beste inne i en selv. Tradisjonen er folkestammens arketypiske kjerne som alle kulturuttrykk er variasjoner av. For den identitære er den fortapte tradisjons tilbakekomst en nødvendighet for den identitære folkestammens overlevelse og fremtidige utvikling.

Identitær kultur og kulturkamp

Kulturen er selve essensen i folkefellesskapet. Gjennom kulturen uttrykkes folkestammens samlede kunnskaper, forestillinger og livsvilje i historien, nåtiden og fremtiden. Identitære aksepterer at tilværelsen innebærer en evig kamp for overlevelse og derfor en evig kamp for kulturens overlevelse og utvikling. For identitære kan man ikke å skille mellom det kulturelle og det etniske, den ene overlever ikke uten den andre. Den biologiske arven bestemmer den potensielle kulturelle kreativitet og kompetansen til å skape, men uten viljen til å skape og utvikle sin egen kultur, blir det etniske fellesskapet livløst og uten fremtid.

Identitære forkaster derfor både ren biologisme og kulturalisme, og kjemper for den organiske symbiosen av disse slik den fantes i det førmoderne samfunnet. Kulturkampen handler ikke om å gjenopplive fortidens kulturuttrykk, men snarere å la seg inspirere av tidligere generasjoners skaperkraft og livsvilje for å på det vis utvikle vår egen kultur med et visjonært blikk på fremtiden. Dette innebærer en kulturell kontinuitet over generasjonene. Med fokus på samtidens realiteter og med røtter i fortiden rettes blikket mot fremtiden.

Det identitære samfunnet - familie, stamme, folkefellesskap, nasjon og føderalisme

Det identitære samfunnet er organisk og kan visualiseres som et byggverk av konsentriske sirkler som utgår fra en kjerne. Med organisk menes at hver del innen fellesskapet er av like stor betydning for helheten, og fellesskapet utgjøres av deler som alle er avhengige av hverandre innen et hierarki. De lavere nivåene behøver de høyere, og omvendt behøver de høyere nivåene de lavere innen samfunnsordningen for at fellesskapet skal fungere.

Familien er kjernen i den identitære livsanskuelsen og sammen med andre familier utgjør de lokalsamfunnet. I familien uttrykkes de verdier som er grunnleggende for alle sunne samfunn, som lojalitet, kjærlighet, ættestolthet, folkekultur og en bevisst og nær relasjon til natur og miljø. Familien er et mikrokosmos som gjenspeiler folkefellesskapets kvalitet, styrke og livsvilje. Lokalsamfunnet er en stamme innen en folkestamme med felles identitet. Identitære lokalsamfunn skaper regioner. Her skapes folkefellesskapet der folkestammen finner sitt høyeste uttrykk, gjennom det mangfold og de felles trekk som finnes innen fellesskapet, som videre utvikler seg til nasjoner og ved visse tilfeller kan bygge transnasjonale føderasjoner. Man kan tenke seg en nordisk føderasjon som en fremtidig mulighet til å organisere Nordens folkestammer.

Nasjonen er for identitære i nåværende situasjon en avgrensning av makt, uttrykt igjennom staten og en geografisk og politisk definisjon av et territorium. En nasjon som hviler på universale og abstrakte prinsipper kan ikke representere eller avgrense det identitære samfunnet. Folkestammen, som de identitære kjemper for, kjenner ingen nasjonale eller statlige grenser, men begynner og slutter med folkestammens kulturelle og etniske felleskap. Identitære kan i perioder bygge opp samfunn i samfunnet, men vet at om den identitære folkestammen er sterk nok, kommer den konstitusjonelle og utenforliggende staten til å konfrontere det identitære samfunnet da den fra første stund er uforenelig med folkestammens prinsipper og fundament. Ut fra et identitært perspektiv er nasjonen ideelt sett den samme som folkestammen. Nasjonen kan videre inngå i en føderasjon med nært beslektede folkestammer. Men utover det nasjonale virket må identitære kjempe for sin kulturs og sine tradisjoners tilbakekomst og bevarelse. Denne streben utgår fra individet og familien, som bygger nettverk som bygger fremtidens identitære folkestamme, som i sin konklusjon blir folkefellesskapet. Folkefellesskapet kan så bygge en nasjon på den organiske folkestammens solide fundament.

Den identitære kampen begynner og slutter med deg, som stammens enkelte medlem.

Identitære i samtiden og fremtiden – Arkeofuturisme

Identitære er tradisjonalister, men de står ikke utenfor sin egen tid og anvender all den tilgjengelige lærdom og kunnskap i samtiden som er nødvendig for å overleve og utvikle sitt folkefellesskap. Identitære frykter ikke fremtiden og ser heller fremtiden som et hav av uendelige muligheter. Det er opp til oss å gripe de sjanser som skjebnen presenterer, selv i de mørkeste tider. Ingenting er forutbestemt. På godt og ondt er det vi selv som har ansvar for å skape vår fremtid.

Teknologi og vitenskap er noe identitære ser positivt på i den grad den anvendes til beste for folkefellesskapet og menneskets søken og streben etter det beste i seg selv og sine stammefrender. I det globalkapitalistiske samfunnet brukes teknologien uten visjonære mål. For identitære er derimot de visjonære målene teknologiens fremste oppgave og mål. Hvordan kan vi nå dit hvor ennå ingen har vært? Hvordan kan vi oppdage og forstå mer om oss selv og det universet vi lever i? Dette bør være fundamentale spørsmål for den vitenskapelige streben. Identitære ønsker ikke bare å beskytte og forsvare sin etablerte identitet, men ønsker å videreutvikle den. Som vitale og strebende vesener i ett univers uten grenser er vår oppgave å søke bortenfor det vi allerede kjenner til, uten samtidig å miste det opprinnelige, vår kjerne, det arkaiske.

Derfor er identitære arkeofuturister. Vi kjemper for arkaiske og evige livsprinsipper fra tidens begynnelse samtidig som vi vil benytte oss av det beste fra vår egen tid til å utvikle vår visjon for fremtiden – en futurisme som sprenger grensene for hva vi oppfatter som mulig i dag.

Fremtidens sannheter finnes bortenfor samtidens moralisme og frykt. Sannheten finnes der ute for de som våger møte framtidens utfordringer med et klart blikk, varmt hjerte og åpent sinn. Den identitære mytologien står ikke stille, den utvikles når vi skaper våre myter. De myter som skal råde till fremtidens generasjoner videreutvikler vår mytologi till sine verdier innenfor vår kontinuerlige folkefellesskap.

Den identitære etikken er fremtidens – og den evige urgamle, i evighet.

Vår fantasi, skaperkraft og vitalitet blir vår skjebne og vårt eventyrlige håp. La oss begynne vår misjon.

Se også

Eksterne lenker


Denne artikkelen inngår i emnesportalen om Identitarisme