Arkeofuturisme
Arkeofuturisme er Guillaume Fayes navn på et prosjekt som ønsker å kombinere arkaiske holdninger med futuristisk og moderne teknologi. Faye bygger arkeofuturismen på et filosofisk grunnlag som han kaller vitalistisk konstruktivisme, og som har store likhetstrekk med Nietzsches og visse postmodernistiske tenkere. Arkeofuturismen er altså den vitalistiske konstruktivismens tillempning på den sosiale og politiske virkeligheten.
Fayes tro på arkeofuturismens uunngåelighet og nødvendighet bygger på det han kaller katastrofenes konvergens. Dette innebærer at det moderne prosjektets verdensfravendte ideologier fører til at systemet innen kort tid kommer til å møte en rekke katastrofer. Det dreier seg delvis om en økologisk katastrofe, etniske katastrofer forårsaket av masseinnvandring, osv. Totalt regner Faye med sju mulige katastrofer, og det faktum at de kommer til å komme mer eller mindre samtidig får ham til å tro at systemet ikke kommer til å klare å håndtere dem.
Den postmoderne siden hos arkeofuturismen blir tydelig gjennom at det for Faye handler om et bevisst valg av ulike holdninger og verdier fra historien. Arkeofuturismen beskrives kanskje best med Fayes egne ord:
Moreover, as the philosopher Raymond Ruyer, detested by the left-bank intelligentsia, foretold in his two important works, Les nuisances idéologiques and Les cents prochains siècles, once the historical digression of the nineteenth and twentieth centuries has finally closed, with egalitarianism's hallucinations having descended into catastrophe, humanity will return to archaic values, that is, quite simply, to biological and human (anthropological) values: distinctive sexual roles; the transmission of ethnic and popular traditions; spirituality and sacerdotal organization; visible and supervisory social hierarchies; the worship of ancestors; initiatory rites and tests; the reconstruction of organic communities that extend from the individual family unit to the overarching national community of the people; the deindividualization of marriage to involve the community as much as the couple; the end of the confusion of eroticism and conjugality; the prestige of the warrior caste; social inequality, not implicit, which is unjust and frustrating, as in today's egalitarian utopias, but explicit and ideologically justifiable; a proportioned balance of duties and rights; a rigorous justice whose dictates are applied strictly to acts and not to individual men, which will encourage a sense of responsibility in the latter; a definition of the people and of any constituted social body as a diachronic community of shared destiny, not as a synchronic mass of individual atoms, etc.
